Morgendagensmusikkanmeldelser

Martine Gulbrandsen

Tekst og skribent2016

Amansara Chancha Via Circuito

Hola (intro)

Sueno en Paraguay

Jardines

Tarocchi

Sauce

Coplita ft. Miriam Garcia

Guajca

Coroico

Camino de posguerra ft. Sara Hebe

Sabiamantis ft. Barrio Lindo & Sidirum

De tu mano (utro)

1234567891011

La meg ta deg med til hverdagen. Stedet hvor alt repeteres. La meg ta deg med til hverdagen. Stedet hvor alt repeteres. La meg ta det med til hverdagen. Stedet hvor alt repeteres så sakte at man ikke skjønner at det repeteres, og stedet hvor repetisjon kalles vaner. La med ta deg med til hver dagen. Stedet hvor du setter håret i heste hale og strammer til. Stedet hvor hjerte slagene er hule og hjerte kamrene er tomme.

La meg ta deg med til Argentina. Der finnes det hager med papaya. De høyeste trærne er ni meter høye, og de største fruktene kan veie opptil ti kilo. Og la meg ta deg med til Peru. Der kan vi padle kano gjennom regnskogen om natten og lyse etter sjøkuer og oksehaier og elvedelfiner. Og vi kan møte sja­maner som synger de nydeligste åndelige sanger du kan tenke deg.

La oss dra til Venezuela. Landet hvor det er fem ganger så stor sjans

for å bli drept som i Norge. La oss ta en båttur til Isla Margarita og kritthvite strender, eller la oss traske rundt i Andesfjellene på jakt etter nye steder å reise. La oss spise masse safarikjeks og dra på jungelsafari. Jeg er Tarzan og du er Jane. La oss speide etter okapier og utryddings truede plantearter.

La oss dra til Brazil. La oss ikke dra på karneval. La oss bare danse, drikke white russians og spise grilla kjøtt på spyd på vei hjem. La oss bare sove bort sommernatta og være våkne om dagen.

Eller la meg ta deg med til Japan. Høyt oppe i fjellene hvor solen ikke rekker å gå ned før den skal stå opp. La oss gå tur gjennom te­ plantasjer, spise sticky rice med pinner og drikke grønn te av løvtynt porselen til lyden av uroer i vinden.

Space Is Only NoiseNicolas Jaar

1234567891011121314

Être

Colomb

Sunflower

Too Many Kids Finding Rain in the Dust

Keep Me There

I Got a Woman

Problem with the Sun

Space Is Only Noise If You Can See

Almost Fell

Balance Her in Between Your Eyes

Specters of the Future

Trace

Variations

^tre

Se for deg en kropp som flyter i land. Nei, se for deg en kropp som svømmer ut i vannet. Nei, se for deg at det er landet som flyter ut i vannet. Det er en kropp av land. En kropp av vann.

Du sitter på en café i Bordeaux. Bordene er ustø og det regner ute. Alle rundt deg er franske. Du rører ut sukkeret i kaffen. Følger sirklene i koppen med øynene. Lenge. Du rører så fort at noe av kaffen skvulper over på asjetten. Så kikker du deg rundt i lokalet. Alt føles rolig og behagelig, men utenfor er verden pikslete som et dårlig opp­løst filmklipp. Pikslene danser i takt med musikken inne i kafeen før alt utenfor vinduet smelter. Hus­takene, gatelyktene og bilene er på vei mot rennesteinen.

Du lukker øynene. Samtalene i rommet bølger gjennom deg. Når

du åpner øynene igjen er det som å våkne opp i en katastrofefilm. Etter at verden har gått under. Etter rulleteksten. Alt er stille og rolig. Du kjenner en uro i kroppen. Du hører barn, men ser ingen. Barna l eker på en lekeplass, men du er fortsatt inne på kafeen. En av franskmennene tar deg i hånda og dere går ut. Det er helt stille ute. Så stille at du kan høre det pipe i hodet ditt. Asfalten glinser og lufta er fuktig.

Dere sykler ut til stranden Le Porge, utenfor Bordeaux. Det tar tre timer. Dere legger fra dere syklene og tar av skoene. Sanden varmer og det er ikke en sky i sikte. Dere setter dere ned og ser ut over havet. Ser bølgene slå mot land. Ser landet ta imot bølgene med åpne armer.

Yelloww

Yes. pop

Liko Lene Lisa

Sommer

Bam

Blå

(we)

Bergen.jpg

Adidas

Ly

Things. Yes M + A

1234567891011

Velkommen til Drømmeland. Her er det gyngehester, sparke­sykler, rockeringer og skate­board. Nasjonal sportene våre er husking, dumping, klatring og boksen går. Her løper alle så fort vi klarer, bare fordi det er gøy. Vi snubler i sko lissene våre, får skrubbsår, blør nese blod og i blant tisser vi litt på oss når vi ler. Og dagen, den er aldri over før alle har fått grønske på buksa.

Her hopper ikke tankene våre foran trikken. De krysser ikke firefelts motorveier i blinde. De flyr fritt og danser som om hver dag skulle vært den siste. Her lages det heller ingen vonde matretter. Det finnes ingen spor av sykdommer, allergier eller kroppspress. Og alle har et lekent sinn.

Men om vi slutter å drømme kommer skyene til å falle ned på oss, og jordskorpa kommer ikke til å klare å bære vekten av de, så jorda kommer til å revne ved ekvator. Alt vannet kommer til å renne inn i jordkloden. Alle fiskene i havet kommer til å bli sugd ned i sprekken. Vi kommer til å få se hva som har skult seg på havets bunn og vi kommer til å bli skuffet. For det kommer til å være ak­kurat det samme som er inne i hodene våre.

Det verste, men også det beste, er at vi kanskje bare har dette. Kan­skje er hodene våre alt vi har og alt vi er verdt. Og hvis de sprekker på midten kommer vi til å få tørr hud, og da blir det fryktelig slitsomt å leve.

HighEnd / Asfalt Arif

Intro

Sulten

Kanke gi opp ft. Magnus Eliassen

FakkerMedMeg

Johan Scharffenbergs vei

Jae-R sin Kunstpause

7 ft. Unge Ferarri

8Ball ft. Aon & Hooks

Venus

1344 Freestyle

Flammer

Villsvin ft. Magdi

Mandem

Lowkey

1234567891011

HighEnd / Asfalt Arif

Våkner på et nytt sted Det er gull og grønne skogerRir solo som om hver kveld skulle vært RamadanKan ikke gi opp.

Byen er liten, men drømmene er store. Hun sier hun er hypp på det her, men jeg er helt ny på det her.Det er slanger oppi hagen min Häagen­Dazs i magen min.Ingen fakker med meg.

Det er søppelsekker med tusen lapper inni skapetPengene kommer og pengene gårHakke noe manager fra Idol, jeg sa nei takkHakke tid til party lengre, du vet jeg jobber dag og natt.

Skullerud linje 3, klistra fast i hjertet mittLukk øynene bare riv meg nedJeg er Lion Kings MufasaRetta håret for å passe inn, men det står fortsatt neger på det norske passet mitt

Ung spiller, ung ung spillerFant hun på Venus, skapt sånn som VenusNoen putta fartsdumper i hjertet mitt

Ring meg, ring meg, ring meg Hakke sovet på to netter, prøver å ligge med to jenterHvorfor gjør du det du gjør?

Mamma sa det må regne før du ser solen De drepte BenjaminMen vi holder det lowkey Alle mine homies kom opp uten hjelpIkke del mine hemmeligheterFor alt vi deler av det vi deler, er mer enn hellig

Takk for kjærligheten, holdt til tusenIkke la dem overse, fuck it jeg er vant til detHar allerede planlagt min utgang Men jeg har deg Men jeg har deg Men jeg har deg Kan ikke gi opp

You Make Me Real Brandt Brauer Frick

Corky Prelude

Bop

Paparazzi

Caffeine

Mi Corazon

Heart of Stone

R.W. John

You Make Me Real

Teufelsleiter

123456789

Sceneteppet går opp. Ti menn med sorte dresser og stress kofferter løper som maur over scenen.Ti blir til tredve. To menn faller om. Hjerte ­lungeredning blir iverk­satt. To innblåsinger og tredve kom presjoner. Mennene reiser seg etter syv repetisjoner. De hopper opp på hverandre. Gjør kneløft med hverandre på ryggen. Bruker så koffertene som stepkasser.

En dame kommer inn. Hun har sort, fotsid kjole. Enser ikke mennene. Mennene trer ned fra step kassene. Kvinnen åpner de på rekke og rad. Drar ut meter på meter med smaragd grønt silke­bånd fra koffertene. Knyter alle endene sammen og lukker koffertene. Mennene fortsetter å steppe taktfast.

Tredve nye menn krabber ut på scenen. De har smaragd­grønne dresser og kne beskyttere. De krabber i sirkelform rundt kvinnen.

Et tog ankommer. De sortkledde mennene vinker adjø til kvinnen.

Koffertene deres står igjen. Kvinnen bygger et tårn av de. Tårnet blir til en Espresso House­filial. Kvinnen lager doble espresso til de tredve grønnkledde mennene i kø. Ti av mennene krabber ut igjen.

Nitten indiske kvinner i farge rike drakter danser magedans rundt kofferttårnet. Espressomaskinen blir overopphetet. Kaffen renner utover og tårnet raser. Koffertene åpner seg. Alle tar på seg svømme­føtter. Førti par svømmeføtter stepper rundt på scenen.

Toget returnerer. Ti svart kledde menn kommer tilbake igjen. De har vært i Australia. Forteller om kenguruer, fjellet Uluru og rave parties i Sydney. De lemper koffertene på toget. Knyter de grønnkledde, inderne og kvin­nen sammen med silkebåndet og reiser tilbake til Australia igjen. Alle medvirkende trer frem på scenen. De bukker og neier. Scene­teppet faller.

Blackbird

Russia

Clean the House

Silver and Gold

Bones

Soldier

Never Moving

Mother Mother

Bohannon

Blackbird Fat Freddy’s Drop

123456789

En dag sitter det en svarttrost i eple­treet i hagen. Hver dag kommer det en ny fugl. Etter ti uker er det 70 svarttroster i hagen. De rører ikke eplene på treet. Det eneste som opptar de er deg.

Etter tolv uker klarer du verken spise eller sove lengre, for du vet at de ser deg. Du vet at de følger med. Hver gang du henter posten følger de deg med blikket. Når du får besøk vet de hvem det er. De vet hva du ser på TV, hva du spiser til frokost og hvor ofte du dusjer. De får med seg alt. Spiller du musikk så følger de rytmen. Nikker med hodene sine og løfter vingene i takt med bassen.

Når sola går ned sovner de, og da kan du føle litt på friheten. Du

drar dit elvene munner ut i den mørkeste sjøen, og bader med alle nattens døtre og sønner. Dere snak­ker om fuglene ingen blir kloke på.

Dagen etter tar du et skritt frem, og et tilbake. Du forsøker finne ut av hva svarttrostene vil, men de gir ikke svar. Når du Googler får du heller ikke svar. Du får bare opp bilder at andre folks hager. En mann på New Zealand har 2500 svart troster i hagen sin.

Du lukker øynene for å finne hjerte rytmen. Du puster dypt, og føler omsider rytmen i hjertet. Fuglene kjenner rytmen din. Er du redd så rister de. Er du tilfreds så slapper de av. Og føler du deg fri så flyr de.

Love this track

Mother

Syn

Wörk

Kill Me

Shake

For Your Broken Life

Syndromes The Golden Filter

1234567

Han drar henne etter seg over gulvet i entreen. Det er et rom med få møbler. Pusten deres lager ekko. Alle naboene har små hus uten ekko. Alle naboene ser en film om en mann som knuser hjerter med balltre. Alle naboene digger sound­tracket til filmen.

Han følger alle bevegelsene hennes, vekker henne når hun sovner, og filmer det. Selv pene ansikter eldes. Selv skitne jenter synger og danser. Selv stjerner slutter å skinne. Han sier hva som helst for å få henne til å smile.

Hun faller for løgnene hans, men står fortsatt oppreist. Han dreper henne. Igjen og igjen og igjen. Han følger hvert skritt hun tar. Sårer henne hele tiden, uten å mene noe vondt med det. Han lager de

vakreste kunst filmer, og dreper henne bare for å gi henne livslyst.

Han viser henne lyset. Lyset og veien hjem. Hun løper gjennom skogen. Han filmer henne. Buskene langs stien rasper opp leggene hennes og blodet størkner rundt sokkene. De løper ut på slette. På midten står et piletre. Hun sirkulerer rundt det og hviler pannen mot stammen før hun begynner å riste i det skjøre treet.

Han bærer henne tilbake til huset igjen. De sitter overfor hverandre på kjøkkenet. Kameraet hans gjør fortsatt opptak. De spiser frokost­blanding. Radioen står på i bak­grunnen. Nyhetene. Et synkehull har slukt en treetasjes bygning i Venezuela. Hun ler så honey­kornene spruter utover duken.

KokningBjørn Torske

Kokning

Bryggesjau

Gullfjellet

Bergensere

Nitten Nitti

Versjon Wolfenstein

Slitte Sko

Langt Fra Afrika

Furu

123456789

Dovrebanen bruker rundt syv timer fra Eidsvoll til Bergen. Kikker man ut vinduet beveger landskapet seg sykt fort, og du sitter helt stille. Når man kommer til Dovre kan man være så heldig at man får øye på moskusfe. Den største feen i Norge. Under 2. verdenskrig minket be­standen fordi de ble jaktet på. Nå blir de kjørt på av Dovre banen.

En grønnkledd mann med gevær er på tur i Finnskogen utenfor Oslo. Han tråkker gjennom lyng, mose og kratt. Det tar han fire dager før han finner en hare, som han ikke har hjerte til å skyte. I mellomtiden har han vært vitne til en ganske så vill skogfest.

Dag ble til natt og mannen la merke til lyslenker i trærne. Gamle gløde­pærer guidet han lengre og lengre inn i skogen. Ekorn og mus pilte forbi han. Han fortsatte videre, og møtte på både ulv, rev og grevling som også skulle samme vei. Lys­

lenkene skiftet farger. Rødt, blått, grønt, gult. Mannen kjente bass og rytme og klarte til slutt ikke å holde rockefoten i ro.

Lengre inn i skogen kom han til en åpen plass hvor dåhjorter, gauper og elger danset sammen. To reins­dyr var bartendere. De serverte øl, vin og neonfargede drinker. Det hang en svær diskokule i det høyeste treet som gjorde skogen magisk. Og det var Bjørn Torske som stod for musikken.

Det er her alle dyra drar for å finne seg sjæl gjennom dansen. Det er her dyra får ristet løs, tenkte han. Her slipper dyra å tenke på oppussing. På kjøkken, på bad, på soverom og på stue. Her slipper dyra å tenke på stikksager, membran, fuge masse, sparkel, fliser og planker. Her trenger ikke dyra å være i vater. Her kan de ha en helt skeiv kveld i sitt eget tempo, og det er helt greit.

Flottur Skrákur Herra Hnetusmjör

Flottur skrákur (intro)

Hvítur Bolur Gullkeðja

Ekkert vesen

La La

Jámarh ft. Joe Frazier

Rap Game

Þori að veðja ft. Joe Frazier

Fáum borgað ft. Blaz Roca & Joe Frazier

Selfie

Þangað til ft. Joe Frazier

12345678910

En liten gutt med blond bolle­klipp og solbriller er avbildet på albumcoveret til Flottur Skrákur. Han er skremmende lik Lars Vaular slik han så ut på sin EP 666 gir. Så skremmende lik at du et øyeblikk tror Lars har en fetter du ikke har hørt om enda.

Herra Hnetusmjör virker som en sånn fyr som gjerne ber deg med på fest selv om du ikke kjenner noen der. Han gir deg noe islandsk brygg og vipps er du med på festen. Inn i varmen med deg. Alle kompisene hans håndhilser eller nikker til deg. Stemningen er avslappet, bassen er hard og praten flyter. Alt som blir sagt flyter gjennom hodet ditt. Noen ord skubber borti deg, rister deg litt i skuldra, men resten bølger forbi.

Hvite bolleklippgutter danser for­siktig. Lala lalala. Hun vil ta en selfie med han. Ekkelt vesen. Hun digger

Instagram og Twitter. Timer unna. Drikke masse hvitvin. Speiler meg i den. De gjemmer flaskene. Klokka er tre. Rap game pepperoni pizza. Framtiden blør. Det er for tidlig å dra.

Du snapper opp ord her og der. Pusler de sammen i hodet så de gir mening. Synger med på musikken som blir spilt. Synger med på samme måte du sang med på engelske sanger før du begynte på barne skolen.

Folk drar ut på byen. Noen gir deg en islender og plutselig gir alt mening. Du føler at gjengen til Herra er ditt nye A­lag. Mulig det er ølet eller det faktum at du er lost in translation, men det bruser inni deg. Energien i flommen av ord gjør at alt blodet i deg bobler, og du danser som om du aldri har vært askefast.

D’meg Vilde Tuv

Vilde Tuv

Ensom Cowgirl

Når Jeg Var Liten

Kjærligheten roper

Cellevevet

Tyngdekraften

Det Blåser Ingen Vinder

Hele Byen

På Vei Innover

Mine Armer

12345678910

Alle mennesker fortjener å kjenne sin utside. Jeg lukker øynene mine i mørket her jeg sitter. Det lyser og det knitrer, og jeg kan kjenne gnister i alle fingerspisser. Men vet du hva jeg virkelig trenger nå? Jeg trenger deg.

Livet mitt er middels og du er helt sentral. Jeg trenger å kjenne på den følelsen av at vindene som blåser tar hånd om meg. Vind er som å drikke en klem. Jeg kan ikke forklare det, men jeg trenger alltid noen til å kile meg for å holde meg våken. For å holde meg levende.

Det blåser ingen vinder inni huset, så hvis du ser at jeg legger meg ned utenfor et hus eller en kirke, så er det bare det at jeg er aldri er mer tilstede enn når jeg er ingen steder. Annenhver dag så trener jeg til å bli noe sort, og annenhver dag så fucker jeg bare opp hele greia.

Jeg tar av meg skoene og kaster de på sjøen, så går jeg to skritt ut i vannet. Vil bare glemme alt. Jeg prøver så hardt å holde hodet kaldt. I celle vevet arbeider alle ver­dens kloder, og alle de som bor der er fantomer. Jeg danser over hele byen i kveld, men det betyr ikke at allting er bra. De putter oksy­gen i blodet mitt, og jeg klarer ikke å slappe av. Jeg drømte en gang at hodet, hjertet og kroppen var på samme sted.

Når jeg var liten ville jeg bombe hele driten, men det er så mye som blir bedre når man blir stor. Jeg spiser speilegg og drikker kaffe på helt nye steder. Jeg flyr gjennom skyene. Kan ikke se opp eller ned. Kom igjen, kom inn i mine armer. De er gode og varme. Og jeg skal klemme deg så hardt at du må glemme alle andre. For livet mitt er magisk og du er helt normal.

La Alianza Profana Dengue Dengue Dengue

Don Marcial

Simiolo

Chichón

Dumbia Murdahs

Chacalom

Alpha & Omega

Rayos Cúmbicos

La Alianza Profana

12345678

Å høre på La Alianza Profana er som å våkne opp bakfull i en bungalow langt inne i regnskogen i Ecuador. Det bjeller i hodet og pulsen øker. Noen synger gjennom et bambusrør og regnet trommer på palmetaket. Magen vrenger seg og bitene fra kvelden før faller på plass.

Når øynene lukkes fremkaller nett­hinnen bildene fra gårsdagen. Alle bildene har et slørete filter og viser konturer av nakne mennesker med fakler og spyd. Pupillene utvider seg. Å løpe gjennom regnskogen går ikke så fort som man ser for seg. Det er mye røtter og planter overalt. Man blir dessuten fort and­pusten av å løpe i så fuktig luft.

Og her er det ikke noe dekning på iPhonen. Her kan man ikke sende meldinger eller noen ringe til noen om hjelp. Her må man bare åpne øyene og følge med. Man må bare la seg drive med. Kjenne på det man føler, uavhengig om det er vondt eller godt.

Her mangler alle de over førti tenner, men det stopper ingen. Alle smiler uansett. De ser og de lytter selv om de ikke forstår. De vil at du skal ha det bra. De forsyner deg med rytmer, frukt og husly. Og de viser deg veien ut når du er klar for det. Hjemme er alt som det pleier.

Music In Exile Songhoy Blues

Soubour

Irganda

Al Hassidi Terei

Sekou Oumarou

Nick

Ai Tchere Bele

Wayei

Petit Metier

Jolie

Desert Melodie

Mali

1234567891011

Du ligger på rygg på et pledd i Sofienbergparken. Kjenner en kriblende følelse i overkroppen. Det er ikke en sky på himmelen. Du setter deg opp, smiler og tar en slurk øl. Du griller med noen venner. Et lag av os ligger som et lokk over parken. Sola steker.

Rett bortenfor dere har noen kjørt folkevogna si ut på plenen. De maler mandalaer på den i sterke farger og fra anlegget deres spilles Songhoy Blues. Musikken pulserer gjennom alle i hele parken. Noen tramper takten, andre danser.

Burgerne svir seg godt på grillen. Aiolien skjuler den brente smaken. Folk spiller kubb, går slackline, kliner og smiler til sola går ned. Dere slukker engangsgrillen, pakker sammen og trasker hjem for å dusje og drikke mer øl.

Hjemme spiller de i leiligheten ved siden av helt sykt høy musikk. Dere

går ut på verandaen for å sjek­ke hva som er greia. De som bor der er de samme som malte bilen sin i parken. Dere håndhilser og blir bedt over. Naboparet hjelper dere over rekkverket. De røyker vann pipe, brenner røkelse og går i komfortable klær. Det er kelim­tepper på gulvene i stua og tre­masker på veggene. Du innser at du bor vegg i vegg med en klisje, men stemningen er varm og deilig. Naboene er vennlige og dere snakker til langt på natt.

Dager senere sitter dere i fol­kevogna. Dere kjører gjennom Moss, Fredrikstad, Strömstad, Uddevalla, Malmö og København helt til Roskilde for å se Songhoy Blues spille live. Varmen er ek­strem. Dere setter opp telt og kjøler dere ned med billig øl. Dere blir fulle, glade, møkkete, drita, til­fredse, våte av svette, sinte, kjærlige og lykkelige.

CommunitionOracle North

Communition

Lykeion

Pacific

123

Du folder hendene. Det er ingen­ting igjen. Føttene hører hjemme på savannene. Himmelen er full av satellitter. Det finnes ikke stjerner lengre. Du danser barfot i rød sand og tørt gress til solen står opp. Du har tiden, men ingen vilje. Du kaster ikke bort tiden, for du har behov å fylle. Men det er her det ender. Vi er ikke venner lengre.

Sommersol. Nettene var lyse. Det var her det endte. Skolegangen ble til solnedgang. Vi satt alltid igjen sammen. Pustet i samme inne­stengte luft. Alt vi ville var å finne Atlantis, så vi fylte lungene med vann i svømmetimen. Vi hørte delfin lyder i flere uker etterpå.

Jo tettere vi kommer på naturen, jo lettere blir det å puste. Skogen, trærne, elvene og de sorte hullene.

Vi søkte friheten i Berlin en sommer. Dro på mørke klubber. Folk opp­førte seg som om de skulle ha vært med i en sekt. Alle danset takt­fast. Alle leste de samme bøkene. Noen hang i reimer fra taket. Alle skalv synkront.

Du faller ute på gaten. Blir liggende og innser at livet er en performance. Tankene løper videre, så langt de klarer. De løper helt til Afrika. Til savannene. Til antilopene, løvene, tigrene, gnuene, giraffene og elefantene. Du temmer en ungkars flokk med impalaer ved å snakke zulu til de. Flokken viser deg raskeste vei til nærmeste vannhull. Impalaene fyller lungene dine. Du burde ha visst at det eneste rette stedet å steppe er i et steppe landskap.

Du betyr megLars Vaular

Aldri for pen for pønk

Nedi byen

Supernaiv ft. Thea Hjelmeland

Hundre sanger ft. Wang (Fjorden Baby!)

Tåken

I disse dager

Når eg kommer hem ft. Store P & Vågard

Ninja

I min leilighet ft. Onkl P, Vågard & Flex

Som i en siste dans ft. John Olav Nilsen

Frykten ft. L.O.C.

1234567891011

Når jeg kommer hjem ser det ut som første scenen i en film. Jeg husker ingen ting. En Bloody Mary og en Amarula. Alt jeg husker er at alle så sure ut. Hele verden var invitert. Ekstasen var en parallell virkelighet. Vi sto der som noen utropstegn, og du sa «du er for pen for det her».

Du sa jeg var for pen, men jeg er aldri for pen for punk. Jeg har all­tid likt å knuse ting. Kaster steiner på ruten din. Av og til vil jeg holde på deg. Og av og til vil jeg holde kontrollen på deg. Hvis dette var i India og vi var hinduer, ville jeg blitt gjenfødt som klamydia.

Jeg ser gjenferd på min hjemferd. Er halvnaken i parken og våkner opp skalagenfebergal. Bare later som ingenting. I disse dager går det bra, men jeg gjemmer penger vekk for en verre dag. Jeg tror på store

følelser som gjør at vi ser små ut. For blod er blått i årene og tårer er salt i sårene.

Jeg kan fylle hvert hus med min lille bakrus, men heldigvis har alle i gaten taushetsplikt. Jeg har våkenatt etter våkenatt og hele kåken er tåkelagt. Jeg kom ned som en ninja, var full av til­feldige tanker og du så meg der de uheldige vanker. De har aldri vært der jeg er. Du sa det var dumskap, jeg sa det var selvsagt.

Jeg kunne skrevet hundre sanger om i går, men av og til er jeg en skuffelse, og av og til er du så håpe­full at jeg er nødt til å skuffe deg. Det er som i en siste dans, dine hender rundt min hals. Frykten min vil stoppe meg fra alt. Den vil stoppe meg fra meg selv.

SnowFay Wildhagen

Into The Woods

Fire On The Mountain

Lionheart

Carry You

Snow

Four Years (In One Day)

We Are

If We Ever Find The Right Place

Set Sails

Heritage

12345678910

Vi tar det sakte. La hjertet hvile. Pust inn, pust ut, pust inn. Hvordan føles det å være alene? Hvordan føles det når du er langt hjemmefra?

Det brenner på fjellet og det brenner i skumringen. Brannen holder deg varm. Du kan slutte å tenke, men du fortsetter å synke. Det er så mange ting du ikke vet. Som hvordan holde fast og hvor­dan gi slipp.

Det regner tungt, men jorda er tørr. Du er alene, kjære. Kan du se skyggene når ettermiddagen fader ut? Hører du stormen? Ser du sprekkene i innsjøen? Holder de deg lys våken, slik de gjorde med meg?

Vet du hvor du skal? Kommer du tilbake? Ikke bekymre deg for at vinden jager havet. Du er trygg

med meg. Ta hånden min og jeg tar deg med hjem. Du er ikke den samme blant trærne og vinden som du var med meg.

Du hører en myk vind blåse. Du skriker til himmelen, men skyene fortsetter å rulle videre. Du vil ikke dra, du vil være her. Du teller alle regndråpene, prøver å kartlegge havet. Vinden visker at du beveger deg for sakte. Du går fra veien, til havet, til himmelen. Hvordan føles det å være alene? Hvordan føles det når du er langt hjemmefra?

Hører du stormen? Vet du hvor du skal? Ser du sprekkene i inn­sjøen? Kommer du tilbake? Hører du den myke vinden blåse? Ser du de på bakerste rad? De som danser i snøen? Du er ikke alene.

Autumn BellsGidge

Fauna, Pt I

You

I Fell In Love

Rest

Huldra

Fauna, Pt II

Norrland

1234567

Tenk om du, om tre måneder våkner opp surret inn i plast på en strand. Uten hørsel, syn og følelser. Tenk om du ikke klarer å bevege deg og at ingen finner deg. Du blir bare liggende. Du blir liggende helt til du innser hvor skjørt liv er. Hvor kort distanse det er mellom liv og død, og hvor liten forskjell det er på å dø og å bli født.

Å gjøre dypdykk kan være like innholdsrikt som å få over­blikk. Én sommer stupes det, en annen fjellklatres det. Du er ikke redd for kulde, vind, snø eller regn. Været har formet land­skap og menneskers humør siden tidenes morgen.

Naturen og været er like forutsigbart som det er uforutsigbart. Står solen

opp, vil den omsider også gå ned. Som mennesker må vi aldri slutte å la oss overraske av naturen. Vi må heller aldri slutte å legge merke til detaljer, eller la oss forføre.

Mennesket er mer uforutsigbart enn naturen. Naturen følger lovene som mennesker forsøker å bryte. Vet du hvor du er om tre måneder? Om ni måneder? Om fire år? Om syv år? Om tyve år? Vet du hvem du er om tyve år? Hvordan du ser ut, hvor eller om du er? Om tyve år kan ting se og høres helt anner­ledes ut enn hva det gjør nå.

Regnet trommer på teltduken. Det tordner. Du har drukket fjell­vann hver dag i fire dager, og har edge­nett. Det får deg til å tenke. Å tenke gjør at man lever lengre.

Tell Me I’m Pretty Cage The Elephant

Cry Baby

Mess Around

Sweetie Little Jean

Too Late to Say Goodbye

Cold Cold Cold

Trouble

How Are You True

That’s Right

Punchin’ Bag

Portuguese Knife Fight

12345678910

Mandag hoster jeg. Tirsdag gråter jeg. Onsdag holder jeg senga. Torsdag drar jeg til legen. Jeg puster og puster, men det er ingen tegn til liv. Doktor, jeg tror kanskje problemene sitter i brystet. Hjertet føles kaldt som is. Hva om jeg dør, Doktor? Det er så kaldt inni meg, og det føles ikke riktig.

Sweetie Little Jean, hvor dro du? Jeg har lett høyt og lavt. Moren din bekymrer seg syk og faren din har mistet grepet helt. Du forsvant i tynn luft. Har melankolien tatt deg for godt?

Fredag innser jeg at jeg er fanget i en løgn. Jeg klarer ikke løpe noe sted.

Jeg klarer ikke gjemme meg. Det er som en forbannelse. Lørdag er latteren min byttet ut med tårer. Jeg klarer ikke glemme deg.

Søndag skulle jeg ønske at vi kunne rykke tilbake til start, som i Monopol. Jeg skulle ønske vi aldri hadde lekt med ilden. Beklager for all skaden jeg gjorde, alle gangene jeg fikk deg til å gråte og de gangene jeg gav deg blåmerker istedenfor å kysse deg. Jeg beklager. Det eneste jeg vil er å kaste bort livet mitt med deg.

Sweetie Little Jean, hvor dro du? Kommer du noen gang tilbake?

Shields Grizzly Bear

Sleeping Ute

Speak in Rounds

Adelma

Yet Again

The Hunt

A Simple Answer

What’s Wrong?

Gun-Shy

Half Gate

Sun in Your Eyes

12345678910

Blodet mitt har sakket farten. Nå bruker det én uke på en rundtur i kroppen. Jeg har lært meg hvor­dan jeg kan være alene. For veldig snart kommer alle sammen til å dra. Om de kunne ville de sikkert latt være, men de kommer til å dra.

De skylder på tidevannet, men jeg vil ikke si meg enig. Jeg prøver å ta livet som det er. Prøver å ta alle utfordringer på strak arm. De sier adjø, farvel og på gjensyn, men de forsvinner ikke, for hver gang jeg tror de har dratt er de fortsatt der.

Det er ingen overraskelse lengre. De har holdt på sånn lenge nå. Ting blir ofte gjort sånn her. De skylder alltid på tidevannet, og jeg sier meg alltid uenig. Det blåser opp til storm og de truer med å dra. Men når jeg har vendt meg

til å være alene så kommer de tilbake igjen.

Når det er tåkete ute er tankene klare, og når det er klart ute er tankene tåkete. Når det er fint vær ute er hodet som en tørketrom­mel. En tørketrommel som tromler sko. Himmelen stirrer på meg. Jeg legger øret mot bakken. Kan høre meitemarken grave ganger i jorda. Kan høre gresset spire og gro. Kan høre sneglene har innflyttingsfest.

Etter festen ligger det igjen masse ting. Masse ting jeg må stå til an­svar for frem til noen kommer å henter de. Det ligger igjen en hel kurv med ting. Leppestifter, snus­bokser, blazere, verdighet, jakker, telefoner og nøkler. Jeg glemmer aldri igjen ting.

När du ser mig, se digSilvana Imam

I•M•A•M

Jag är en fakkin gee

Svär på min mamma

I min zon

1234

Om Silvana Imam hadde vært egypter hadde hun vært Ra. De gamle egypternes solgud; folkets håp om å bli gjenfødt fra sin til­værelse i underverdenen. Air Imam. Ordet Ra betyr skaper og med När du ser mig, se dig skaper Imam revolusjon.

Hun forsøker å bygge noe hun aldri har bygd før. Hun er en fakkin gee. Hun kjemper for sikten fri – for hun vil se mer enn dem og vi.

Imam har ingen blått blod, hun er en av Simone de Beauvoirs soldater. Blikket smaker sitrus. Himmelen er i rødtoner. Alle øyne er røde. De er satan og vi er awesome.

Men det finnes ingen identitet. Vi er alle i sneakers og hoodies. Og kjønn er en imitasjon uten original, som Judith Butler sa.

Det er femten millioner mennesker i verden som heter Mohammed. Men hvem sitt navn vil de se på CVen? Air Imam vet. Hun er i sin egen sone, hun er et statement. Hadde hun vært et flyselskap burde vi ha boardet alle mann. Men Imam har bakkekontakt. Hun graver og snur hver stein. Blodet hennes er ikke blått. Ingenting ved henne er kunstig. Men hadde hun levd i oldtidens Egypt ville hieroglyfene på hvert gatehjørne sagt När du ser mig, se dig.

Silkidrangar SessionsSamaris

Intro

Ég Vildi Fegin

Lífsins Ólgusjór

Þótt Hann Rigni

Hrafninn

Brennur Stjarna

Nótt (One For The Girls)

1234567

Husker du hun som levde syv vintre og syv somre? Hun som sov under åpen himmel og fikk brann­sår av stjernene? Hun som ble født på sjøen? Hun som var glad selv om det regnet? Hun som elsket nettene? Hun som hadde et grønt og et brunt øye? Hun som trodde sorte fugler var mørket som fløy? Hun som sluttet å løpe med sakser den dagen hun fikk vite at hun kom til å miste håret? Hun som fikk oss til å innse at vi ikke er skapt for å skulle forstå?

Husker du han som samlet på kassa ruller med rosa striper på? Han som trodde fuglene hadde sluttet å bygge reir? Han som hadde dobbeltnavn for å veie

opp for at han var fra en liten familie? Han som rev fasaden din? Han som leste tunge bøker i badekaret? Han som stolte på bølgene? Han som trodde elvene rant baklengs? Han som fikk oss til å lure på hva hjertet gjør når det har tid til overs?

De lærte hverandre å gå i søvne. De pilte på jordskorpene. De kranglet aldri. De danset og danset uten å tenke på oss. De målte ensomhet i kvadratmeter. De tok alle regn­jakkene våre, og gav oss krykker til fremtiden. De lagde et segl av jakkene. De sjøsatte en flåte. De druknet. De fikk oss til å tenke på hvordan det er å drukne.

Cover Sindre Røvig Gran