Mørke dager

Belinda Bauer

Mørke dagerOversatt av André Savik

Belinda BauerOriginalens tittel: Darkside

Oversatt av André Savik

Copyright © 2011 by Belinda BauerPublished by arrangement with

Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2012

ISBN 978-82-02-35727-6

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslag: Elisabeth Vold BjoneOmslagsfoto: Steve Allen / The Image Bank, SuperStock,

Dan Regan / PhotonicaSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til pappa, for sent

Seks og førti dager

Lydene fra sykehuset var dempet og virket fjerne på Lucy.Hun ble seg bevisst at det var en stor hånd som holdt ihennes, kraftig, tørr og varm.

Jonas, tenkte hun, og skylden stakk i henne.Hun snudde på hodet med stiv hals og åpnet øynene.

Hun ventet å se bekymring, lettelse – til og med sinne – iblikket hans.

Istedenfor var hun i et vanvittig øyeblikk sikker på athun var falt gjennom et hull i tiden, og at hun var giftmed en liten gutt, som virket så forskremt at hun skvatttil og klemte hånden hans så hardt at man skulle tro detvar han som falt.

«Jonas?»Det brant i strupen hennes, og ordet lød som en hes

rasping, men det hadde samme virkning som en ørefik,og med det samme virket han eldre. Blikket hans var ogsåfullt av alle følelsene hun hadde ventet å få øye på da hunførst så på ham – selv sinne.

Lucy brydde seg ikke noe om det. Tårene vellet frem ihenne. Jonas holdt henne i armene. Han var blitt en mannigjen, og hun lot seg synke ned i armkroken hans, der hanbøyde seg over henne og hvisket ømme ord ned i hårethennes.

«Jeg mente det ikke slik,» hulket hun, men hun var ikkeistand til å høre sine egne ord, som forsvant inn i ermethans.

Og uansett var hun ikke sikker på at det var sant.

7

Tre og tyve dager

Margaret Priddy våknet til den skarpe lysstrålen hun haddegruet seg til og lengtet etter i årevis.

Endelig, tenkte hun. Jeg dør. Og tårer av sorg blandetseg med gledestårer på de rynkede kinnene hennes.

Helt siden fallet hadde hun ligget her – eller et sted somlignet svært på det, sammensunket og ubevegelig og avhen-gig av andre mennesker for å få dekket sine mest grunn-leggende behov. Mat, vann, varme. Toalettet, som syke-pleierne utførte som om det var verdigheten hennes somvar lammet, ikke kroppen. Selskap…

Sykepleierne gjorde sitt beste.«God morgen, Margaret! For en fin dag!»«God morgen, Margaret! Sovet godt?»«God morgen, Margaret! Uff, nå regner det igjen!»Og så slapp de enten opp for sin stusselige inspirasjon

eller fortsatte med å bable om hvor mye de hadde drukketigår kveld eller barnas tilsynelatende ustanselige sukses-ser på skolen. En uoppholdelig strøm av godlynt geskjef-tighet med store byster og slapp armhud. I begynnelsenhadde avbruddene i stillheten vært velkommen, men baresom kontrast til meningsløsheten. Det varte ikke lenge førMargaret lengtet etter stillhet.

Hun var takknemlig. Selvsagt var hun det. Takknemligog dannet – slik en engelsk lady skulle være under slikeomstendigheter. De kunne naturligvis ikke kjenne til takk-nemligheten hennes, men hun forsøkte å formidle den gjen-nom øynene sine, og hun trodde noen av dem forsto det.

8

Peter gjorde det, men så hadde Peter alltid vært en følsomgutt.

Nå, da lyset fikk det til å svi i øynene hennes, tenkteMargaret Priddy på sønnen sin, og savnet fikk tårene fremi forgrunnen. Peter var fire og førti år gammel, men førstog fremst tenkte hun alltid på ham som en femåring i blåkortbukser og Batman-T-skjorte, der han løp langs grus-veien i Minehead på den første strandferien de noensinnehadde tatt.

Hun lot den lille gutten sin i stikken.Hun visste det var dumt, men det var slik hun følte det.Hun var døende, og han kom til å være helt alene.Men om ikke annet var hun døende. Endelig. Og det ar-

tet seg akkurat slik hun hadde forestilt seg det – hvitt ogvidunderlig og smertefritt.

Det var ikke før hun merket tyngden av vekt på sengeni det som var hjemmet hennes at det gikk opp for henneat dette ikke var begynnelsen på en reise til det hinsidige,men noen med en lommelykt som befant seg i rommethennes.

Noen ubedt, noen som invaderte hjemmet hennes, sen-gen hennes, selve luften foran ansiktet hennes…

Hver fiber i Margaret Priddy skrek for å varsle om fa-ren.

Beklageligvis var hver fiber i Margaret Priddy fra hal-sen og ned blitt permanent koblet fra hjernen hennes fortre år siden, da Buster – den mest pålitelige av alle hes-ter – var sklidd ned på kne på en issvull og hadde slengthenne hodestups inn i en telegrafstolpe av tre.

Så istedenfor å skrike, å slå, å slåss for det som var igjenav livet hennes, kunne hun bare blunke av redsel mensmorderen la en pute over ansiktet hennes.

Han ville ikke skade henne. Han ville bare se henne død.Mens han kvalte Margaret Priddy med hennes egen vel-

fylte dunpute, følte drapsmannen en strøm av frigjort spen-ning, som et gammelt lommeur som eksploderte, sendte

9

tusenvis av kompliserte smådeler omkring seg og slengtesprettende, spente spiralfjærer ut i intet mens kapselen åp-net seg omkring ham.

Han hulket i den plutselige lettelsen.Følelsen av den gamle damens hode gjennom puten var

både beroligende fjern og utydelig. Den unaturlige stillhe-ten i kroppen hennes forekom ham som en oppfordringtil å fortsette, og det gjorde han. Han presset tyngden sinned i puten mye lenger enn det han visste var nødvendig.

Da han endelig løftet den bort og rettet lommelyktenmot ansiktet hennes, var den eneste synlige forskjellen iMargaret Priddys ansikt at lyset i øynene hennes var sluk-net.

«Sånn,» sa drapsmannen. «Det gikk jo greit.»

*

Først Lucy – og nå dette.Konstabel Holly lente seg mot veggen og tok av seg hjel-

men, slik at hodet hans, som plutselig var blitt klamt, fikkluft.

Liket på sengen hadde spilt orgel under bryllupet hans.Han hadde kjent henne helt siden han var liten gutt.

Han kunne huske at han var ung nok til ikke å bry segom at det ikke var kult å la seg imponere av noe, at hanhadde vinket til Mrs. Priddy mens hun red forbi på en nes-ten umulig stor grå hest – og at hun hadde vinket tilbake.I løpet av de neste fem og tyve årene hadde denne sce-nen gjentatt seg utallige ganger, og alle rollefigurene i denhadde utviklet seg. Margaret var blitt eldre, men forble all-tid like livlig; han var blitt høyere og større, han kom oggikk – universitetet, Portishead, hjem for å besøke foreld-rene da de fortsatt var i live. Selv hesten hadde gjennom-gått endringer, fra å være grå gjennom en rekke lignendedyr, helt til Buster kom. Mrs. Priddy hadde alltid likt hes-ter som var for store for henne. «Jo større de er, jo snil-lere er de», hadde hun sagt til ham en gang da han myste

10

opp på henne i himmelen, og forsøkte å unngå å stirre påBusters varme, skjelvende skulder.

Nå var Margaret Priddy død. Egentlig var det en velsig-nelse – den stakkars kvinnen. Men akkurat nå følte JonasHolly seg bare forvirret og kvalm av at en merkelig troll-dom i løpet av natten hadde forvandlet liv til død, varmetil kulde og denne verden til den neste.

Hva enn denne neste verden var, hadde Jonas bare envag, ureligiøs fornemmelse av at den sannsynligvis var greinok.

Dette var ikke hans første lik; som landsbykonstabelhadde han sett en god del av dem. Men å se Margaret Priddyligge der, hadde rammet ham uventet hardt. Han hørtesykepleieren komme opp trappen, og tok på seg hjelmenigjen. Han tørket raskt ansiktet i ermet, og håpet at hanikke så like uvel ut som han følte seg. Han var én meter ognitti høy, og folk syntes å ha den merkelige formeningenat jo høyere man var, dess sterkere ville ens metaforiskeryggrad være.

Sykepleieren smilte til ham og holdt døren åpen for dr.Dennis, som alltid gikk i kakifarvede bomullsbukser ogpoloskjorte – som om han spilte i en australsk såpeoperaog var på vei til et småfly for å behandle en pasient foret slangebitt et sted i den solsvidde utmarken, istedenforå attestere døden til en pensjonist i huset hennes en fuktigjanuardag i Exmoor.

«Hei, Jonas,» sa han.«Hei, Mark.»«Hvordan går det med Lucy?»«Takk, bare bra.»«Bra.»En gang hadde Jonas sett Mark spy inn i et digert ølglass

etter en rugbykamp, men akkurat nå var legen høyst for-retningsmessig. Det symmetriske, solbrune ansiktet hansvar lagt i en profesjonell maske av omtenksom medfølelse.Han gikk bort til sengen og undersøkte Margaret Priddy.

«Hyggelig dame,» sa han, for å ha noe å si.

11

«Av beste slag,» svarte Jonas ektefølt. «Det er sannsyn-ligvis en velsignelse at hun er borte. For henne, mener jeg.»

Sykepleieren smilte og nikket profesjonelt til ham, menMark Dennis ytret ikke ett ord og var øyensynlig sværtinteressert i Margaret Priddys ansikt.

Jonas så seg omkring i rommet. Noen hadde hengt enbillig engel av aluminiumsfolie over sengen, og den snurretlangsomt rundt som en uro i et barneværelse. På kommo-den var et halvt dusin julekort blitt feid skjødesløst til sidefor å gi plass til mer praktiske gjenstander. Ett av kortenevar veltet, og Jonas klødde i fingrene etter å rette det opp.

Isteden tvang han seg til å se på liket av den gamle da-men. Ikke så gammel, måtte han minne seg selv om, barenoen og seksti. Men sengeleiet hadde fått henne til å virkeeldre og mer gebrekkelig.

Han tenkte på at Lucy en dag kom til å være så gebrek-kelig, og forsøkte å konsentrere seg om Margaret på sen-gen, og ikke om sin vakre kone.

Leppene hennes som var flekkete av galle og gjennom-våte piller…

Jonas skjøv bildet hardt unna seg og pustet dypt. Hanfokuserte og prøvde å forestille seg hva Margaret Priddyssiste ord kunne ha vært før ulykken som smadret ryggra-den og strupehodet hennes med et knasende slag. Siste ordsom ble sagt i uvitenhet tre år før resten av kroppen hen-nes utåndet. Sannsynligvis «Få opp farten, Buster!», tenkteJonas.

«Jeg er glad for at du er her, Jonas,» sa Mark Dennis– og da han snudde seg rundt, kunne Jonas Holly se be-kymringen i legens ansikt. Det kriblet ubehagelig i instink-tene hans.

«Nesen hennes er brukket.»Begge kikket på sykepleieren, hvis smil fortapte seg i

samme øyeblikk. Hun skyndte seg frem til sengen og stilteseg ved siden av legen, som førte fingrene hennes overMargaret Priddys neserygg.

«Ser du det?»

12

Hun nikket. En rynke i pannen fikk henne til å se styggut.

«Det er ikke noe rift i huden eller synlig blåmerke,» saMark Dennis på den irriterende, ettertenksomme måtensin. «Jeg er ikke noen kriminaltekniker akkurat, men jegville sagt at årsaken ikke er noe hardt slag.»

Jonas kunne ikke fordra folk som så på amerikanske se-rier.

«Vil du kjenne etter, Jonas?»Ikke egentlig. Men allikevel var han jo politimann og

burde…Han svelget hørbart og rørte ved nesen. Den var kald

og ekkel og fikk Jonas, som var ivrig vegetarianer, til åtenke på rå svinekoteletter. Mark Dennis veiledet ham,og Jonas kunne føle bruddet i Margaret Priddys nese be-vege seg knasende under fingrene. Gåsehuden reiste seg påskuldrene hans, og han slapp nesen og tok et skritt tilbake.Ubevisst tørket han av hånden på det mørkeblå ullstoffet iuniformsbuksene før han la merke til at tausheten – sam-men med to par øyne som så spørrende på ham – betød athan burde ta ansvar for situasjonen, at han skulle foretaseg noe profesjonelt og politimessig.

«Æsj,» sa han.

*

Etterforskerne fra Taunton måtte ha sett mye amerikanskTV, de også, tenkte Jonas mens han observerte dem der deskred gjennom Margaret Priddys bittelille hus, kollidertemed antikvitetene, samlet seg i gangen og stampet opp ogned trappen som amerikanske marinesoldater som inva-derte en havestue.

Til tross for deres ekspertise på området mistenkeligedødsfall, ønsket Jonas i sitt stille sinn at han aldri haddetilkalt dem. Selvsagt var det å ikke tilkalle dem ikke noenreell mulighet, men allikevel…

Jonas var ikke utstyrt til å håndtere annet enn det helt

13

hverdagslige. Han var eneste representant for Avon & So-mersets politistyrker i syv landsbyer og et betydelig områdepå Exmoor, som hevet og senket seg i bølger lik et grøntog lilla hav mot landets nordlige kyst, hvor det møtte Bris-tolkanalen som kom fra den andre siden. Folk her bodde ibølgedalene og overlot de lyngdekkede toppene til solensluner, til vind, regn, sne og den tykke tåken som luktet avsaltlake og krøp opp fra havet uten å bry seg om at dettevar landjord og ikke vann, slik at en visket ut skillet mel-lom de to. Folk vandret over de utsatte toppene, men liv-ene deres ble levd i Exmoors folder og krøllete daler, uteav syne for nysgjerrige blikk, på steder hvor lyder ikkebar lenger enn nærmeste hildring før de ble kvalt i et tyktteppe av lyng og gyveltorner.

Disse skyggefulle dalene hvor det var mennesker somgrodde, holdt på skjulte historier og glemte hemmelighe-ter, lik de store, sorte og runde bunnsteinene i de talløsegrunne bekkene som krysset myren.

Men drapsetterforskerne, som nå fylte det to hundre årgamle huset med fire rom over to etasjer med bråk og ge-skjeftighet, stanset aldri opp for å lytte til understrømnin-gene.

Jonas likte ikke førstebetjent Marvel, ikke bare fordi denomfangsrike, rødmussede åstedsgranskeren hadde et navnsom fikk en til å tenke på en slags lytefri superhelt-purk,men fordi inspektør Marvel hadde lyttet til hans redegjø-relse for funnet av Margaret Priddy med et ansiktsuttrykksom tydet på at noe luktet vondt.

Det var ikke rettferdig. Jonas syntes han hadde kommetseg godt etter at han hadde innledet etterforskningen medsitt ulykksalige «Æsj».

Han hadde forsikret seg om at sykepleieren – en robustfemtiåring ved navn Annette Rogers – hadde sett til Mrs.Priddy klokken to om natten uten å legge merke til noespesielt før hun fant henne død kvart over seks om mor-genen.

Til tross for at svarene var åpenbare, hadde han plikt-

14

skyldigst spurt ut Mark Dennis om det var mulig at kvin-nen på en eller annen måte hadde brukket sin egen nesemens hun sov, selv om hun altså var lammet fra halsen ogned.

Han hadde fulgt Mark Dennis og Annette Rogers til ut-gangsdøren med minimale avvik fra korteste vei for å be-vare adkomstveien til åstedet mest mulig intakt.

Han hadde sjekket soveromsvinduet og med en gangoppdaget skrapemerker omkring haspen. Det var bare littover en meter fra vinduskarmen ned til det flate taket påskuret utenfor.

Han hadde sikret åstedet – noe som her i Shipcott betødå lukke inngangsdøren og å feste en lapp han hadde revetut av notisblokken sin på den. Han hadde vurdert meldin-gen på lappen nøye, alt fra det offisiøse «Åstedsgransk-ning» – som bare virket latterlig på en linjert papirlapp– til «Politi! Ingen adgang» (for vagt), før han endte med«Vennligst ikke forstyrr», som henvendte seg til enhversbeste forstand, og som han var sikker på ville virke. Ogdet gjorde det.

Han hadde meldt til Tiverton at Mrs. Margaret Priddyi Big Pot Cottage, Shipcott, muligens var omkommet avkriminelle årsaker, og Tiverton hadde tilkalt åstedsgrans-kerne fra Taunton.

Drapsavsnittet i Taunton besto av et team av frustrerteetterforskere som stort sett manglet andre utfordringer ennfylleslagsmål med alvorlige følger, så Jonas syntes at Mar-vel burde ha vært takknemlig for varslingen, ikke åpenlystforaktfull. Han forsto at landsbykonstabelen – eller «pa-truljerende tjenestemann i nærmiljøet» – var det lavesteav det laveste innenfor politihierarkiet. Han var også klarover at hans unge alder talte mot ham. Enhver politimanni hans alder med et minimum av selvrespekt burde være påtopp i yrket – tyllet inn i kevlar, bevæpnet med noe blankt,iferd med å renske høye bygninger i sin jakt på forbryter-ske mesterhjerner og gale bombeleggere – ikke ute på pa-trulje i en gudsforlatt bakevje der han leide barn over ga-

15

ten og hjalp til med å oppspore sauer som var kommet påavveie.

Slikt var en jobb for en gammel mann, og Jonas varnettopp blitt én og tredve, så dette smakte av latskap ellerdumhet. Derfor gjorde Jonas sitt beste for hverken å virkelat eller dum der han gjennomgikk notatene sine sammenmed Marvel.

Det spilte ingen rolle.Marvel lyttet til den unge konstabelens oppsummering

med et tomt blikk i øynene, så spurte han: «Rørte duhenne?»

Jonas blunket og nikket, samtidig som han rødmet.Marvel snurpet sammen leppene. «Hvor da?»«Nesen hennes. Doktor Dennis sa den var brukket, og

jeg kjente etter.»«Hvorfor det?»Jonas følte at ansiktet hans begynte å brenne, mens alle

som befant seg i rommet syntes å ha stanset opp for å følgemed på at han ble grillet.

«Jeg vet ikke, sir. Bare for å se.»«Bare for moro skyld?»«Nei, sir. Legen sa den var brukket, og jeg sjekket det.»«Fordi det var nødvendig å bekrefte diagnosen hans?

Er du bedre kvalifisert enn han? Medisinsk sett?» Sarkas-men likesom dryppet fra hver pore i Marvels hud, og iøyekroken kunne Jonas se politifolkene fra Taunton somgliste og himlet med øynene.

«Nei, sir.»«Var det noen annen som rørte henne?»«Sykepleieren, sir.»«Var hun bedre kvalifisert enn doktor Dennis?»«Nei, sir.»Marvel sukket og slo hjelpeløst ut med armene som en

mann som nettopp har oppgitt jakten på en veskenapper.«Det er ikke så mye du kan få gjort,» sa gesten.

«Så legen rørte henne. Så rørte du henne. Så rørte syke-pleieren henne.»

16

Jonas rettet ikke på rekkefølgen det var skjedd i.«Ja, sir.»«Noen flere?»«Nei, sir.»«Er du sikker? Hva med melkemannen, Landsbyidioten?

Du drasset ikke med deg en mann og hunden hans for ågi henne et lite dytt med snuten?»

Rundt omkring fniste man av skadefryd.«Det er jeg sikker på, sir.»Marvel sukket, så spurte han: «Hva er navnet ditt?»«Konstabel Holly, sir.»«Har du hørt om åsted, Holly?»«Ja, sir.» Nå hatet Jonas inspektør Marvel. Mannen

holdt en sirkusforestilling foran hele laget sitt, og Jonasburde ikke ha rørt ved Margaret Priddys nese, men allike-vel…

«Har du hørt om å forurense et åsted, Holly?»«Ja, sir.» Den hete flauheten var iferd med å sive ut av

Jonas og bli erstattet av et kjølig og fjernt sinne, som hanikke hadde problemer med å holde skjult, men som hanvisste han ville bevare for all tid i det bittelille steinetehjørnet av hjertet, hvor han oppbevarte alt som ikke varvennlig, ansvarsfullt og uselvisk.

«Og du har skjønt at det er noe dårlig, ikke sant?»«Ja, sir.»«Noe dumt.»Jonas ville helst slått til ham.«Ja, sir.»Marvel smilte tregt.«Så hvorfor ville du da gjøre noe slikt?»Jonas var åtte år gammel, og Peter hadde nettopp sendt

en cricketball gjennom taket til Mr. Randalls veksthus. Pe-ter var stukket av, men Jonas hadde nølt – og Mr. Randallhadde grepet fatt i ham med sin kjøttfulle klo og ristetham i armen mens han skrek ett og samme spørsmål inni ansiktet hans. Åtte år gamle Jonas kunne ha fortalt Mr.Randall at det var Peter som hadde kastet ballen, men det

17

gjorde han ikke. Ikke fordi han var skremt, ikke fordi hanikke var noen tyster, men fordi det var for sent; skaden varallerede skjedd. Glasset var knust allerede. Mr. Randallvar sint allerede, armen hans hadde allerede et blåmerke,tårene hans rant allerede og selvbildet hans var alleredeblitt såret. Alt som sto igjen, var å komme seg hjem sna-rest mulig, slik at han kunne stenge døren til soverommetbak seg og gråte over hvor urettferdig alt var uten at mo-ren hans fikk nyss om det.

Nå svelget den én og tredve år gamle Jonas den sammebitre pillen og lot være å fokusere blikket, slik at han kunnese rett over Marvels grånende hår.

«Jeg beklager så meget, sir.»Marvel betraktet den høye, unge politimannen med en

viss skuffelse. Han ville ha foretrukket at idioten opptrådtedefensivt og sint. Han satte pris på en skikkelig utford-ring. Men politikonstabel Holly hadde bare lagt seg nedsom en valp og vist maven sin til hele verden.

Vel vel.Marvel snudde seg bort før han tok ordet.«Du kan gå,» sa han.

I en beskjeden oppvisning av trass bet Jonas i seg sitt «Ja-vel, sir» og gikk uten å si noe. Da han var kommet halv-veis ned trappen, hørte han Marvel si noe han ikke klarteå tyde og latteren til politifolkene fra byen.

*

Litt av en etterforskning, tenkte førstebetjent Marvel derhan stirret inn i den blyfarvede himmelen over Somerset.En død gammel kvinne med brukket nese. Hva så? Menet mistenkelig dødsfall var nå engang et mistenkelig døds-fall, og det bidro til å rettferdiggjøre budsjettene som holdtInnsatsgruppen hans (som han yndet å kalle den undersene aftensmåltider med Debbie) gående. Så om de klarte åhausse mistenkelige dødsfall opp til drap, var alt vel og bra.

18

Marvel hadde vært drapsetterforsker i fem og tyve år.Halve livet. For ham fantes det ingen annen forbrytelse detvar verd å etterforske – ingenting som kom i nærheten avden fullstendige finaliteten i den enes død ved en annenshånd. Det trumfet ut overfall, overgikk ran, det danket tilog med ut voldtekt i hans bok. Det fantes selvsagt avskyg-ninger – og det var ikke alle saker som var like spennende.Noen var bare et langvarig ork fra ende til annen, noeneksploderte som kinaputter før de endte som våte kluter,mens andre begynte i det stille og spant fullstendig ut avkontroll. I begynnelsen var det aldri mulig å forutsi hvor-dan det kom til å ende, men det som satte spillet igang, vardet som hadde holdt Marvel gående alle disse årene. Liket.Kadaveret. Dagen lang hang den ihjelstukne, kvalte, søn-derslåtte, skutte, forgiftede, parterte forhenværende per-sonen over hodet hans som en katteleke – uendelig fasci-nerende, forførerisk, ertende, som en evig påminnelse omhvorfor han var her og hvilken oppgave han hadde å ut-føre.

Innbruddsofrene erstattet TV-apparatet sitt, blåmerkerfalmet på voldsofrene, og de voldtatte fortsatte med livetsitt, fortsatte med å handle grønnsaker og sende postkortog å synge i kor.

De myrdede var døde og forble døde.For alltid.Hvordan kunne en politimann av noe kaliber la være å

elske drapsofrene og de utfordringene de ga en fra hinsi-des graven?

HEVN MEG!Marvel hadde aldri vært istand til å høre den spøkel-

sesaktige røsten i hodet sitt uten også å se for seg en slagsbred, mørk kappe som blafret i rettferdig harme.

Det var opphissende saker.Og Marvel ble alltid opphisset.Etterhvert.Selv av en sak som denne, på et sted som dette, visste

han at han kom til å bli opphisset så snart det ble bekref-

19

tet at døden hadde vært voldsom. Han måtte på en måtevokse seg inn i opphisselsen.

Men inntil dét skjedde, var han bare irritert.Marvel sukket.Margaret Priddys lik var blitt fraktet til sivilisasjonen

– eller hva som kom nærmest i denne avkroken av bonde-landet. Han kunne ikke fordra å være ute av byen. Han varfødt og oppvokst i London. Battersea, for å være nøyaktig,hvor de kortvokste lindetrærne som trengte seg gjennombulkete og sprukne fortau utgjorde all den grønne naturhan syntes noen burde utsette seg for. En gang hadde hanskåret initialene sine inn i barken, og han var blitt fra-støtt av det fuktige, grønne kjøttet som lommekniven hanshadde blottlagt. Da han var ung, hadde han iblant drevetomkring en bussholdeplass like ved parken, men han varnesten aldri gått inn. Kanskje for å sparke ball en tilfel-dig lørdag, og selv da hadde han aldri klart å venne segtil det vasstrukne olivengrønne gresset. Det var rensligereog raskere å leke bak garasjene eller i buegangene undertogskinnene. Gress var overvurdert, mente Marvel, og detvar en stadig ergrelse at brorparten av Avon og Somersetpolitidistrikt hvor han var endt opp, var dekket av det.

Og nå befant han seg i dette avtredet av en landsbymidt i en myr, som ikke hadde så meget som noen gjerdereller låver å by på, med den begredelige fremtidsutsiktentil en drapsetterforskning omgitt av fremmedartede tistler,bondetamper og attpåtil ponnybæsj – istedenfor de for-nuftige behageligheter man kunne finne i selvbetjenings-stasjoner, meningsbærende veiskilt og hans elskede KingsArms.

Politilegen i distriktet hadde allerede oppdaget kutt ogavskrapninger inni Margaret Priddys munn der leppene varblitt presset mot tennene hennes, og patologen ville kan-skje finne enda flere. Alt som trengtes nå, var en bekref-telse fra laboratorieavdelingen i Portishead på at spytt ogslim på den store puten som ble funnet ved siden av Mrs.Priddy kom fra offeret, slik at de ville få både oppgrade-

20

ringen til drap og selve drapsvåpenet i en solid kriminal-teknisk pakkeløsning.

Marvel betraktet de tre åstedsgranskerne som hang overden tomme sengen i sine hvite papirdrakter og lignet pågjester på et kostymeball som hadde kledd seg ut som sæd-celler.

«Jeg skulle likt å ha sønnen her,» sa Marvel til krimi-nalbetjent Reynolds. Marvel var glad i å si at han «skullelikt noen» for noe. Det fikk ham til å føle seg som i enfilm av Quentin Tarantino. Uttalen hans fra Sør-Londonvar en ulempe, men intet hinder, for slike uttalelser.

«Javel, sir,» sa kriminalbetjent Reynolds forsiktig.«Var vel lei av å se arven forsvinne ned i avløpet med

all denne hjemmesykepleien.»«Javel, sir.»«Så hva er det vi har så langt?»«Så langt? Hår, fibre, væske…»«Sæd?»«Virker ikke slik, sir. Bare det som fantes på puten. Og

urin.»«Jeg trodde hun hadde kateter?»«Posen må ha sprukket, tror jeg.»«Så gjerningsmannen kan være dekket av piss.»«Ja, sir.»«Storartet. Er det noe som mangler?»«Det virker ikke som noe innbrudd, sir. Hvis noe er

blitt stjålet, har gjerningsmannen visst nøyaktig hva detvar han kom for og hvor han ville finne det.»

Marvel så seg omkring i rommet med dets gamle, mørkemøbler. Slitte områder omkring de matte messinghåndta-kene på kommoden bar bud om et langt livs bruk. Detvar ikke noe som virket malplassert, selv kniplingsdukenpå toalettbordet lå flatt og urørt.

«Jeg vil ha navnet på alle sykepleierne som jobbet herog hårprøver fra alle som har oppholdt seg på åstedet.»

«Javel, sir.»«Fingeravtrykk?»

21

«Ikke så langt.»Januarkulden var bitende, og bare av den grunn kunne

drapsmannen ha brukt hansker. Men Marvel håpet at detikke bare var en opportunistisk innbruddstyv som haddeoverreagert da han oppdaget en sengeliggende kvinne somobserverte ham i taushet i det han hadde trodd var et tomtværelse. Marvel håpet at han hadde lagt planer på for-hånd. Om det var innbrudd eller drap han hadde planlagt,var et åpent spørsmål, men den kjensgjerning at de neppekom til å finne fingeravtrykk, gjorde hele saken mer inter-essant for Marvel. Han kunne ikke fordra å bruke talentetsitt på de usle og dumme, og etter at han var kommet tilSomerset, var han blitt ganske lei av ravende fylliker somvar gått fra å være plagsomme til å bli dødelige fordi ethode var så uheldig å smelle inn i en brostein, og av atblankøyde tenåringer delte brukerutstyret sitt med de til-bakestående vennene sine, som takket dem for generøsite-ten ved å dø i fosterstilling rundt toalettskåler, med dritti buksene og blodårene.

Nei, i Marvels øyne ble morderen et mer verdig byttepå grunn av hanskene.

Men nøyaktig hvor verdig han var, gjensto å se.

*

Fire hundre meter før skiltet hvor det sto VENNLIGSTKJØR LANGSOMT GJENNOM SHIPCOTT lå boligenhvor Jonas var vokst opp og hvorfra hans foreldre varblitt båret til graven. Det var egentlig ikke et ordentlig hus,mer av et småhus i en landsens småby – enda det lød meridyllisk enn det egentlig var, som om det dreide seg omet bilde fra en konfekteske folk kjøpte med seg som suve-nir. Dette småhuset var lavt og firkantet, hadde takstein istedet for halmtak, og det satt sammen med sin nærmestenabo som en siamesisk tvilling. De to bygningene lå vedden trange gaten og skulte på den høye hekken i enden avden. Hekken tok både lys og utsikt fra vinduene i første

22

etasje. Tvillingene hadde identiske forsølvede navneplaterpå haveportene: Rose Cottage og Honeysuckle Cottage. Etslags landsbyhusenes søskenpar. Rosen for Jonas og Lucy,kaprifolen for naboen, gamle Mrs. Paddon.

Jonas parkerte den glorete politibilen, en Land Rover,bak Lucys boble i innkjørselen ved siden av Rose Cottageog følte hjertet slå hardere.

Han måtte ta seg sammen.Måtte sette føttene på den tørre, frosne leirjorden lang-

somt og gå helt normalt gjennom inngangsdøren og gjørerent på badet og fylle vaskemaskinen og lage mat, akku-rat slik Mark Dennis hadde sagt han skulle gjøre.

«Lucy trenger deg. Jonas, du kan ikke gå i oppløsningnå. Hun trenger deg mer enn noensinne.»

Han kom ikke til å gå i oppløsning. Han kom til å taseg sammen – selv om hjertet hans var klemt opp i strupenhver eneste gang han hadde vært på vei opp den spruknegangveien full av ugress de siste tre ukene, og nøklenehans hadde klirret som småmynt i en lomme mellom deskjelvende fingrene hans. Frykten overmannet ham nesten.Frykten for å skyve opp døren, og at den skulle støte myktmot kroppen hennes og komme i klem. Eller for å høregjenklangen av navnet hennes, der han ropte det inn i ettomt hus, bare for å finne henne i et badekar fullt av lun-kent, rosa vann. Eller at han kom inn i den vintermørkegangen, og fikk føle de nakne føttene hennes i ansiktet,der de dinglet fra trappeoppgangen.

Jonas ristet frykten av seg mens han sto på dørstokkenog tvang pusten tilbake til normalt, slik at han slapp ågråte ved synet av henne. Han skjøv opp døren.

«Æsj» var rukket hjem før ham.Det var dette ordet og hevede øyenbryn Lucy møtte ham

med da han kom inn i stuen. Om han måtte våge seg på engjetning, var det at Mark Dennis hadde fortalt det til re-sepsjonisten, som hadde videreformidlet det til Mr. Jacobyeller noen annen i butikken hans. Derfra kunne hvemsom-

23

helst ha bragt nyheten til Hollys husholdning. AvisbudetSteven, gamle Will Bishop, melkemannen, eller en av demange husgjestene Lucy iblant tok imot fra sofaen, mel-lom skrekkfilmene Jonas bestilte til henne på postordreog som hun så på med en nesten utillatelig fryd fra bakfavorittputen med frynsene på.

Han lot som han sukket høyt og trakk overdrevent påskuldrene, noe som fikk henne til å le. Det lyste opp ansik-tet hennes. For Jonas var Lucy alltid vakker, men når hunsmilte, ble det en altomfattende sannhet – selv etter at syk-dommen hadde herjet med henne og de siste ukene haddesatt sine spor. Det gutteaktige ansiktet med den fregneteoppstoppernesen og de grønne øynene langt fra hverandresamt det kortklipte rødlige håret fikk henne til å ligne påen alv.

Han kysset henne på hodet, og hun tok hånden hans ogble alvorlig.

«Stakkars Margaret.»Ja, virkelig: Stakkars Margaret. Men det var en lettelse.

En lettelse å snakke om døden som om det bare var vanligsladder man ikke brydde seg videre om, og ikke en tids-innstilt bombe man gikk med i lommen.

«Hva har du fått høre?» Det var en landsby midt i Ex-moor; hun kunne ha fått høre hvasomhelst.

«At det er noen som har drept henne.»«Det kan være. Det er Taunton som har saken nå.» Han

klemte hånden hennes, og var lettet for at den var varmog stødig, så snudde han seg rundt og satte seg ved sidenav henne på kanten av sofaen. «Hvordan er det med deg,Lu?»

Det var et spørsmål han hadde stilt hver dag i nestentre år. Noen ganger lød det merkelig i hans egne ører,andre ganger var det utstudert henslengt. «Står til, Lu?»Han kunne redusere det til bare et spørrende blikk fra denandre siden av rommet som hun besvarte med et smil elleret skuldertrekk.

Noen ganger behøvde han ikke spørre engang.

24

Det var dager da han kom hjem og fant henne sammen-krøket og gispende i det knusende favntaket som hun kalte«MS-klemmen», eller mens hun famlet etter en knust tal-lerken og sølt mat med feiebrett og kost, og de rykkendehendene hennes, som hadde forårsaket sølet, var ute avstand til å rydde opp etter seg. Iblant, når han fant hennei en slik forfatning, trakk han pleddet over dem begge påsofaen og kilte armene hennes lekent helt til hun slappetav og endelig fikk sove, andre ganger holdt han henne iarmene mens hun gråt og skalv og slo etter den rykkendekroppen sin med sine forvridde hender. Jonas hadde aldrigrått sammen med henne, hadde aldri gitt etter for denselvmedlidenheten det ville vært uttrykk for.

Etterat hun hadde fått diagnosen, var alt blitt forand-ret – hjemme og på jobb. Han hadde trukket en søknadtil anti-terroravdelingen og heller søkt om å bli overførttil denne bakevjen, hvor han stort sett arbeidet på egen-hånd og kunne tilpasse arbeidet til hjemmet istedenfor detmotsatte. De flyttet inn i Rose Cottage, som hadde ståtttom siden foreldrene hans døde. Jonas hadde aldri nærtnoe ønske om å vende tilbake hit, men han kjente stedetgodt, han kjente menneskene her, han visste at det ville blienklere å gjøre jobben sin i Exmoor enn å lære seg alt pånytt et annet sted, og da ville det bli enklere å ta vare påLucy.

Men iblant var selv ikke trøsten i det velkjente nok tilå jage vekk bekymringene hans. Iblant – når han pekte utveien til Dunkery Beacon for noen fotturister eller snak-ket med foreldrene til en tenåring med en halvflaske vodkaog et holdningsproblem – ble Jonas nesten overmannet avtrangen til å slenge seg i bilen og rase hjem for å se til Lucy.Første gangen hjertet hans hadde knytt seg på den måten,hadde han gitt etter for impulsen og var kjørt hjem i nestenhundre kilometer i timen gjennom de trange, snodde ga-tene. Han var stormet inn gjennom døren mens han ropteetter henne, og hun var løpt panikkslått ned trappen i detlille huset. Hun var nesten ramlet ned de siste trinnene.

25

Han hadde fanget henne i armene helt nederst og babletsitt sedvanlige spørsmål «Hvordan er det med deg?», oghun hadde dultet ham i armen for å ha skremt henne slik.

Det var dengang da Lu fortsatt kunne gå opp og nedtrappen skikkelig. Jonas ville ta opp lån til en trappeheis,men hun sa at hun likte sofaen og fjernsynet og utford-ringen ved å ake seg opp i annen etasje på baken for åkomme på toalettet.

«Det er god trening for triceps,» hadde hun ertet ham.«Andre kvinner må ut med en formue for denslags trim.»

Han hadde ledd for å gjøre henne til lags, og latt detåpenbare være usagt – at det hadde vært en tid da LucyHolly kunne ha gått opp trappen på hendene om hun haddehatt lyst til det.

Hun var den mest veltrente kvinnen Jonas noensinnehadde truffet. Selv da han nettopp hadde fullført trenin-gen i Portishead, hadde han måttet anstrenge seg for åholde seg foran henne på de åtte kilometers løpeturenede hadde pleid å være ute på. Og Lucy hadde ikke værtnoen trimbenksliter. Hun løp, hun svømte, hun red ogsyklet, og den første vinteren Jonas hadde hatt stillingeni Exmoor, hadde hun vært med på kvinnelaget i fotballiblant. Blacklanders Ladies. Nå måtte Jonas smile litt vedtanken på hvordan hans lille kone hadde stått nese til nesemed dommeren med lynende øyne og flagrende hestehalehelt til den skremte mannen hadde tatt tilbake et feildømtstraffespark til hennes fordel. En gang i uken var «Ladies»bare en evfemisme i nitti minutter.

Det virket som en evighet siden.Så sent som igår hadde han funnet henne hvit og dradd,

og enda hun insisterte på at alt var bra med henne, kunnehan smake saltet på leppene hennes som fortalte ham athun hadde grått.

Nå – tre uker etter tablettene – hadde spørsmålet hanvar så vant til å stille, antatt en enda mer engstelig tone.

«Bra,» svarte Lucy, og svaret befordret ham forsiktigtilbake til nåtiden. «Det er bra med meg.»

26

Han gransket øynene hennes for å finne sannheten, også at den var blitt sagt. Han følte at spenningen som haddeklemt i maven hans begynte å gi slipp.

«Jeg har plantet blomsterløk. Påskeliljer og tulipanerforan huset, og anemoner i pottene.»

Han så på hendene hennes og la merke til den rødbrunejorden under de kortklipte fingerneglene, og han visstehvilke anstrengelser hun måtte ha gjennomgått for å orga-nisere og gjennomføre en slik oppgave. Sekken med gjød-sel, blomsterspaden som vred seg klønete i de svake hen-dene, de slarkete håndleddene, kraften som måtte til forå bryte gjennom jordsmonnet en lang vinter hadde gjorthard. Han spurte henne nesten hvor lang tid hun haddebrukt, men han visste at det måtte ha tatt størstedelen avdagen. Han gikk heller ut og så etter. Den kjensgjerningenat hun ikke reiste seg og ble med for å peke ut hva hunhadde gjort, var bevis nok på hva det hadde kostet henne.Han kom inn igjen med et smil om munnen.

«Og så tok du …?» Han lot spørsmålet henge i luften.«… så tok jeg en blund,» fullførte hun pliktskyldigst.

Og begge lo skyldbevisst.«Jeg har hentet greiene dine,» sa han. De kalte det

«greiene hennes». De smertestillende midlene, anti-depres-sivaene hennes, anti-krampemidlene, anti-virus-midlene,assorterte sprøyter … listen virket uendelig og syntes åskifte innhold ustanselig, noe som ikke ga særlig tillit medhensyn til virkningen. Bare å uttale navnene var blitt depri-merende – Decardon, Neurotin, Prothiaden, Symmetrel …«greier» dekket alt dette, og hjalp til med å dempe under-gangsstemningen bak navnene deres.

«Å, Jonas! På en dag som denne! Dette kunne da haventet. Det er bare Symmetrel jeg er gått tom for.»

«Ikke noe problem.» Han trakk på skuldrene, enda debegge visste at det var nesten fem mil tur-retur gjennomsmale veier til nærmeste apotek i Dulverton. Det krevet enLand Rover for å dekke klyngen av spredte små landsbyerinnen området hans, men å begi seg helt til Dulverton når

27

en kvinne var dødd i Shipcott, var mer enn bare ubelei-lig.

Han hadde gjort det allikevel, og det satte hun pris på.Det var slik de gikk til verks i livet. De brydde seg omhverandre.

Den første gangen Lucy hadde møtt Jonas, hadde hunsett noe i ham som hun gjenkjente fra barna i barneha-ven. Noe hun visste han aldri ville miste, uansett hvoromfattende og hvor tøff polititreningen hans var. Det varen mildhet, en barnlig usikkerhet, en teit form for humorhos Jonas, slik at han kunne ha forsvart seg mot molotov-cocktails og rasende demonstranter en hel dag, bare for åskifte ut verneutstyret med en puddingbolle på hodet og enkjøkkenvisp som våpen mens han gjenga dagens begiven-heter for henne. Da han stilte til rugbymatch mot Hæren,følte Lucy seg en smule ille berørt da Jonas deltok i po-litilagets testosteronfylte oppladning til matchen, et ritualsom besto av rop, grynt og hamring på brystet. Hamringpå brystet! Som gorillaer i kortbukser! Da de var kom-met halvveis gjennom spetakkelet, fikk han øye på hennepå tribunen, og begge to gikk fullstendig i oppløsning avlatter, slik at lagkapteinen fortsatt drev og kjeftet på hamved pause.

De mørkebrune øynene hans var for langt fra hverandre,nesen for lang og leppene for store til at han kunne kalleskjekk, men Lucy kunne aldri få nok av å se på ham, ogville alltid ha mer.

Da de var flyttet inn i foreldrenes gamle hjem, haddehun sett seg omkring etter bilder av ham som gutt. Dahun ikke fant noen, hadde han spøkt med at han «var forstygg til å synes på film».

Det var langtfra sant, ihvertfall i hennes øyne.«Hvem har fortalt deg om Margaret?» spurte han, selv

om det ikke spilte noen rolle.«Frank.»Frank Tithecott. Postbudet. Selvsagt. Postbudet og mel-

kemannen dekket samme området som han selv, men ikke

28

med samme diskresjon. Egentlig var Jonas glad for at Frankhadde viderebragt den pinlige episoden før han selv rakkhjem.

«Kommer du til å jobbe mye med det?»«Det tviler jeg på.» Han trakk på skuldrene. «Jeg har

ikke inntrykk av at de setter pris på hjelpen min, akku-rat.»

«Da er de duster, og jeg hater dem alle ihop,» sa hunskarpt, som om Jonas var en guttunge som måtte beskyt-tes fra bøllene på lekeplassen, og ikke en flott politimannpå én meter og nitti.

Jonas himlet med øynene da han fikk høre de skarpeordene, men han satte pris på støtten hennes, selv om denvar håpløst partisk. Lucy flyttet bena for å gi plass til hampå sofaen, og Jonas satte seg, la bena over armlenet ogsenket seg forsiktig ned i armene hennes. Dagens gjøremålkunne vente.

Fjernsynet sto på, men lyden var skrudd ned. Jonas strøkover armene hennes med utsiden av neglene i flere minut-ter mens de fulgte uinteressert med på en blodstenkt ten-åring som ble jaget omkring i et hus med en maskekleddmann i hælene. Uten skrik og musikk var det hele hyp-notisk kjedelig, og etter en stund var åndedrettene dereslangsomme og synkroniserte, slik de begge elsket det.

Lucy smøg en finger inn mellom knappene på den hviteuniformsskjorten hans og lot den kjærlig følge buen i etribben. Plutselig følte hun sviende tårer i begge øyne.

For å stanse dem før de kunne overmanne henne, kys-set hun ham på øret og mumlet: «De vet ikke hva de gårglipp av.»

*

Inspektør Marvel visste nøyaktig hva han gikk glipp av.Sky TV.Slik mannskapet hans var innkvartert, var det et under

at ingen hadde begynt å syte ennå.

29

Men det var bare et spørsmål om tid. Marvel likte å hasmå private veddemål med seg selv. Han satset på Grey,Pollard, Rice og Singh – i den rekkefølgen. Rice og Singhvar Elizabeth Rice og Armand Singh, og hans erfaring tilsaat kvinner og minoriteter enten ikke laget opprørt vann idet hele tatt eller forårsaket jævla svære tsunamier. Rice ogSingh var begge ganske avbalanserte, selv om han haddesett Rice sette kneet i ballene til en tafsende fyllik da huntrodde ingen så det. Pollard var solid, hadde et ganskejevnt gemytt og jobbet best når andre tenkte for ham, mensGrey var mer av en raddis som trodde han hadde rettig-heter. Marvel regnet ikke med Reynolds. Sersjanten hansvar ikke med ham, men var for nervøs til å være mot ham.Som en pisket hund.

Det trange budsjettet hadde ført til at de var blitt plasserti noen turisthytter utenfor Shipcott. Selv om skiltet i endenav den lange humpete veien reklamerte med «Gårdsferie»,var den lave, stygge raden med «hytter» ikke noe annetenn ombygde staller med blomsterkasser under vinduene.Og eieren, en krokete, revmatisk gamling som utrolig nokhet Joy Springer, mente tydeligvis at bittesmå TV-appara-ter og digre mikrobølgeovner var tilstrekkelig til å kunnekalles «Alle bekvemmeligheter».

Hjemme hadde han Sky på en åtte og førti tommersskjerm og et sett med Acoustic Energy Aelite 3 kinohøytta-lere. Anlegget besto av seks stykker, og de hadde ikke noeproblem med å fylle tomrommene Debbies møbler haddeetterlatt. Nå var det kostbare syttitalls-møblementet fraHabitat som hun hadde tatt med seg inn i forholdet deres,stuet sammen i huset til moren hennes, hvor det albuet deoverstoppede falske skinnmøblene inn i hjørnene og kon-kurrerte om gulvplass med salongbordet i respatex. Mar-vel hadde kjøpt en billig sofa, så han skulle ha et sted åsitte når han så på TV, og han hadde frydet seg hver ganghan kunne legge føttene på den, helst med skoene på.

Nå surfet han gjennom kanalene for hundrede gang,virket det som. Det tok ikke lange tiden. BBC1, BBC2 og

30

ITV1, men BBC2 flimret og var kornete. Kanal 4 og 5 varåpenbart utenfor rekkevidde i denne delen av myren. Hanforestilte seg at cricket-matchen mot Australia danset ogsprudlet etsteds over hodet hans, mens den forgjeves letteetter en antenne som var høy nok til å ta den imot, førden endelig ble svakere og døde helt hen på veien ut overlyngen, slik at han mistet den av syne for alltid.

Helvetes Timbuktu.Han så på klokken. Halv elleve om kvelden.Natten var ung.Det var beklageligvis laget hans også. De var som sped-

barn, og alle lå til sengs innen klokken ti. Ikke som den-gang i hovedstadspolitiet, da de tok kvelden når de ikkehadde flere armer å vri, og tilbragte resten av kvelden påSpearmint Rhino. Kriminalbetjent Reynolds var en greinok politimann, men Marvel kunne ikke se for seg med-arbeideren sin stappe en pengeseddel ned i en g-streng merenn han kunne forestille seg ham i en reklame for sjampo.Håret til Reynolds vokste i traurige tuster på hodet hans.Noen ganger dannet de nesten sammenhengende flater,andre ganger var han nesten skallet. Reynolds hevdet detvar stressbetinget. Jævla mammadalt.

Marvel strøk seg over håret og lurte på hvor lenge detvar før han selv kom til å røyte som en perserkatt. Førstgikk håret, så tennene. Så leddene, tenkte han. Han måtteallerede myse for å lese menyen på McDonald’s. En ganghadde han forsøkt å bestille en McFury i den tro at detmåtte være en helvetes godt krydret ny burger. Det varnesten kommet til håndgemeng mellom ham og den kvi-sete jenta bak disken før hun skjønte det, og med triumfi stemmen kunne fortelle ham at McFlurry var en iskremfor barn. Han bestilte den på ren trass og slengte den iretning av første søppelkasse da han var kommet ut.

Bare tanken på at tennene hans kunne falle ut, fikk hamtil å krympe seg, så han skjøv tanken på døden fra seg ogkonsentrerte seg om Margaret Priddy. Han hadde snak-ket med sykepleieren, Annette Rogers, og var rimelig sik-

31

ker på at hun kunne skrives ut av saken. Det virket somom hun viste all den sympati man kunne forvente av pro-fesjonelt helsepersonale – som om hun samtidig lurte påhva hun skulle spise til lunsj. Det var greit for Marvel;om hun hadde grått og båret seg på grunn av MargaretPriddy, ville han satt henne i varetekt før de stygge hviteskoene hennes rakk å tråkke på gulvet.

Det var to andre sykepleiere som hadde delt skiftene medAnnette Rogers. Han hadde gitt Reynolds beskjed om åoppspore dem for avhør.

Han nappet til seg den tynne saksmappen og så nærmerepå Lynne Twitchett og Gary Liss. En mannlig sykepleier.Om det hadde vært noen i rommet som kunne høre hansmening om mannlige sykepleiere, ville Marvel ha snøftethøyt. Innerst inne visste Marvel at Gary Liss var stor, bløt,blond og skeiv som et juletre i mai. Det var han villig tilå vedde på.

Han glemte TV-programmet og begynte å tenke på hvor-dan etterforskningen ville skride frem, alle elementene hanmåtte forsikre seg om å få på plass. Når det dreide segom drapsetterforskning, likte Marvel å se på seg selv somen svane, der den seilte majestetisk avsted over overflatenmens medarbeiderne hans padlet som frenetisk under van-net for at det hele skulle bevege seg i riktig retning.

Marvel funderte på Margaret Priddy. Dette var noe mer-kelig. Han hadde arbeidet med mordsaker siden han varfire og tyve, og instinktene hans var ganske skarpe, mende trengte ikke være så høyt utviklet for å skjønne at enstum og sengeliggende gammel kvinne ville ha vanskeligfor å skaffe seg fiender her i livet.

Men han visste også at venner kunne være like farlige.I morgen skulle han snakke med sønnen hennes.

*

Etter å ha kvalt Margaret Priddy, var drapsmannen gåtthjem, hadde tatt en dusj og smurt seg et ostesmørbrød

32

med bacon. Det gikk en gammel sort-hvitt-film på TV – enstorøyd og troverdig Hayley Mills som løy seg ut av trøb-bel mens tennene hans tygget på det salte kjøttet og vasnebrødet. Han likte ikke å skru opp lyden. Han fulgte medjenta mens hun manøvrerte i en steinrøys, spionerte påmenigheten som var på utflukt, og hoppet opp på en hvitponni. Drapsmannen slo av TV-apparatet og kastet res-tene av smørbrødet. Han krøllet seg sammen i fosterstil-ling på sofaen, sov som en baby, og da han våknet, føltehan seg som et nytt menneske.