TIRIL – antakelig den tøffeste jenta i Elvestad. Våger der andre nøler.Oppfinnsom og sporty, med godpeil på data.

OLIVER – toppsmart detektiv. Ser det

ingen andre ser. Matglad og

dypttenkende. Teknisk anlagt.

Snarrådig og eventyrlysten.

ÅTTO– ekte sporhund, med nese formysterier.

TIRILS MAMMA

– tålmodig og hjelpsom som få,

og lager dessuten verdens beste

kakao.

ONKEL FRED – har jobbet i politiet og vet detmeste om etterforskning. Startetbyens første detektivbyrå ogarbeider som privatetterforsker.

BESTEFAR FRANZ

– har reist verden rundt hvor han

har sett og opplevd det meste. Har

huset fullt av ting han samler på.

«Førstemann hjem!»

Oliver syklet så fort han kunne. Han sto

på pedalene, og vinden presset tårene fram i

øynene hans. Han og Tiril lå side ved side

nedover grusveien. Håret hennes sto ut som

en lang, lysebrun fane bak hjelmen. Åtto

løp i støvskyen etter dem.

De svingte av fra veien og inn på stien

over Sletta. Den var litt humpete, og midt i

bakken bremset Tiril farten, så Oliver kom

seg forbi.

Kapittel 1

HULL

13

Sommerenga vokste høyt på begge sider av

snarveien. Prestekrager og hundekjeks raste

forbi, og alle blomsterduftene kilte i nesa.

Kabong!

Plutselig stupte Oliver over styret, svevde

gjennom lufta og landet i en klynge med

rødkløver. Tiril sto på låste hjul bak ham og

unngikk så vidt å kjøre på sykkelen hans

som lå igjen på den brede stien.

Oliver satte seg opp. Han blødde fra

14

skrubbsår på armene og det ene kneet. En

sommerfugl flagret over hodet hans. For-

hjulet på sykkelen så ut som et åttetall.

«Hva skjedde?» spurte Tiril. Hun var rød

i ansiktet og hadde svetteperler i pannen.

«Jeg vet ikke,» svarte Oliver og dyttet

bort Åtto som ville sleike ham i ansiktet.

Så reiste han seg og gikk bort til sykkelen.

Han hadde syklet rett ned i et stort hull.

Noen hadde gravd et hull midt på stien.

15

Det var nesten en meter bredt, og like dypt.

Jorda som var spadd opp, lå i en haug ved

siden av.

Han hadde sett hullet komme mot seg,

men da var det allerede for seint. Han rakk

verken å bremse eller svinge utenom.

«Det kunne vært ordentlig farlig,» sa Tiril

og begynte å skyve jord tilbake i hullet med

foten.

«Der er ett til,» sa Oliver og pekte bort-

over på stien. «Og enda ett.»

Han hadde rett. Det var tre hull. De lå på

rekke og rad bortover stien. Åtto sprang

bort til det nærmeste og snuste ned i det.

«Og se her!» utbrøt Tiril og gikk inn

mellom blomstene i enga. «Her er det enda

flere hull.»

Til sammen var det seks store hull. De var

gravd med like stor avstand fra hverandre,

16

og ovenfra ville de sett ut som en sekser på

en terning.

«De var ikke her i går,» sa Oliver. «Jeg

lurer på hvem som har gjort det.»

Tiril så seg rundt. Hun skulle til å åpne

munnen for å si noe, men lukket den igjen.

I skogkanten på den andre siden av enga sto

en mann med frakk og en stor, svart hatt

som skygget for øynene hans.

17

«Se der,» hvisket hun og nikket i retning

mannen.

Oliver rettet seg opp, men i det samme

snudde mannen seg med en brå bevegelse.

Den svarte kappen svingte om kroppen

hans før han forsvant inn mellom de høye

trærne og ble borte.