KENT ANDERSEN

NAKENAPE

ROMAN

NAKENAPE

Kent Andersen

NAKENAPERoman i presens

Fair Forlag

Fair Forlag ASBorgenveien 22 c

0370 Oslowww.fairforlag.no

© Fair Forlag AS© Kent Andersen

1. opplag 2015ISBN 978-82-8297-021-1

Omslagsdesign: Moje Sørensen, mojedesign.noSats: Irene Tostrup, Preflight

Grafisk produksjon: Interface Media asPapir: 80 g/m2 Munken Print Cream

Materialet i denne utgivelsener omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten spesiell avtale med Fair Forlag ASer kopiering kun tillatt i den utstrekning

det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor.En hver utnyttelse i strid med loven eller avtale

kan medføre erstatningsansvar, inndragningeller kan straffes med bøter eller fengsel.

Til Løven Cecil– med unnskyldning for all menneskelig dumskap.

– 5 –

– 7 –

NAKENAPE

Det handler ikke om friskluft, skauturer, våpen, gutta på tur og alt det våset der.Glem det.

Det handler om det perfekte Øyeblikket. Noen helt magiske sekunder. Ikke jakten på vilt, mat eller opplevelser – men jakten på øyeblikket. Skjønner? En evig jakt etter øyeblikket, som rus for en narkoman. Dette er mitt dop:

Jeg, og et rovdyrbytte. Det kommer mot meg … men jeg viker ikke. Jeg står som hugget av eikestokk med øynene fiksert gjennom teleskopsiktet av kostbare linser, og ser byttet komme nærmere i trådkorset mens perfekt oljet metall mel-lom øvede hender fører den skinnende blanke patronen på plass i kammeret med et klikk av kjølig kvalitet. Så bare kom nærmere, min venn. Jeg er mesteren. Jeg er sjefen. Jeg er den erfarne eldste med alle historiene. Jeg er origo. Så bare flekk tenner og smyg deg nærmere, du. Jeg er ikke redd deg. Du kommer ikke forbi meg. Du kommer ikke rundt meg. Og du kommer ikke unna. Jeg har deg akkurat der jeg vil ha deg. Nerve og kontroll i harmoni. Derfor vinner jeg. Og er det tvil jeg ser i øynene til rovdyret som alltid er vant til å vinne og herske? Et øyeblikk av naturlig frykt? Men det er for sent å angre nå, pus …

– 8 –

Jeg drømmer om gaupejakt, pumajakt og løvejakt, og samler på minner om disse perfekte øyeblikkene. Samler på ut-fordringer. Samler på bilder, gjenstander og trofeer. Samler så mange gode øyeblikk jeg kan, så livet får mening og puls som hever meg over hverdagens grå elv; så jeg kan bli gammel med følelsen av å virkelig ha levd og vært et mannfolk. Gjort noe. Utrettet noe annet enn alle andre. Opplevet noe mer enn de fleste. På denne turen til Afrika skal samlingen bli enda større. Og akkurat nå ligger jeg i min søteste søvn og drømmer om trofeer som imponerer.

Ikke som den gangen jeg kom hjem med både leopardskinn og det mest imponerende settet med bukkehorn man kan tenke seg – og kjerringa var som vanlig bare sur som melk i sommer-ferien. Denne drømmen er helt andre boller, for hun er ikke med hverken i drømmen eller virkeligheten. Borte. Gone. Satt igjen hjemme med ungen og all klaginga og surmulinga. Hvor mange karer i jaktlag finnes ikke i skauen som driter i om det kommer en elg, bare man slipper at kjerringa kommer med den evige kverna om at du ikke gjør nok, ikke gjør det riktig, ikke gjør det fort nok?

Mange!Og størrelsen på samlingen jeg drømmer om – dæven! En

god gammeldags engelsk trofésamling i et rom dunstende av støv, peisbål, møbelpolish, teak og adelskap. Et absurd digert rom fullt av minner fra hele verden på gamlemåten. Avleggs og gammeldags – men likevel så talende og malende. Engang i tiden var den slags ikke bare bevis for at skryte historiene var sanne, men også hyllest til menneskets triumf over naturen. Mann mot villmarka, og ingen skulle være i tvil om hvem som var vinneren. Overdådige rom som fungerte både som museum og kunnskapsbæring før TV kom på banen og viste alle hvor-dan huet på en gorilla så ut. I denne drømmen står jeg midt i

– 9 –

min egen samling. Med røkejakke og drink på peishylla hvor den utstoppede fiskeørnen fra kontoret også befinner seg. All-slags trofeer så langt øyet kan se, og som setter ting på plass og viser alle hvem som bestemmer, hvem som styrer, admini strerer, overvåker, og samtidig bevarer kloden så ikke alt går i dass. Det er mange besøkende som kommer for å se og lære også. Dette er et troférom som vekker beundring, ærefrykt og kanskje litt skrekk, med alt fra afrikanske masker fra sør til inuitt- harpuner i nord. Med utallige utstoppede dyr på sokkel, på veggene, i dio rama, med enorme gevir over peisen og isbjørnskinn på gulvet. Med glisende kranier og store tenner. Med utstoppede bjørner i angrepsposisjon, og fresende tigere med tenner på størrelse med sylteagurker. Med gulvene dekket av pels og hår fra hele verden. Blanke, sorte klør og hvite tenner. Løve, tiger, isbjørn og grizzly. Og midt i, en giraff. Men denne er levende i en lenke og beveger seg i takt med musikken og blomstene rundt. Afrikanske trommer. En kimende lyd med trommer? Dette blir jo bare vås. Jeg strekker ut armen og tar røret på romtelefonen.

– Hallo? gruser jeg i mørket.– Sir?– Yes, hello?– Sir. It’s Peter. Peter N’agune. I think I can fix it, but we

have to leave at six. Jeg fatter ikke hva han babler om. Engelsken hans er sånn kvartveis ålreit som for guider flest verden rundt. Jeg ser på klokka bak myggnettet. Den er tre over fem på natta, for faen! Jeg kan nesten se smilet til Peter gjennom røret – det evige, kritthvite smilet som henger i løse lufta under to svevende hvite øyeepler når mørket har falt på – men det hjelper ikke. Jeg får så vidt opp det andre øyet også, uten at utsikten blir noe bedre av det.

– Uuuh … fix what?

– 10 –

– The lion hunt. You remember you tell me: You want to kill real lion? Sir? I fix it, but we have to leave at six, or we can’t get in. Nå demrer det! Jeg visste ikke at han jobbet med det opp-legget i det hele tatt. Det var jo bare en diskusjon med gutta over middagsbordet for tre dager siden.

– Have you told the German?– No, sir. He is still ill. Too much angry waterbuffalo in his

belly – hahaha. I think he would have to go to the hospital. But we don’t need him sir. I take you to the spot. Just you and me. There will be lions there. Pomise.

– Just you and me?– Yes, sir. Lion exclusive for you, sir. Og dermed var jeg på

beina.– What do I have to bring?– Sir?– What do I pack?– I packed the car already, sir. You just bring clothes for

three days and two nights. And your gun of course, sir. Don’t forget lion bullets. Hahaha!

– OK. I start packing! Gnir ansiktet for å få vekk søvnen. Soldatfølelse.

– I see you in the lobby for twenty minutes, sir. Please hurry. It is urgent we go now, or we won’t get in. Jeg skulle til å spørre «get in where?» Men hvem husker sånt på denne tiden av dagen? Og hvem bryr seg? Dette er jo den store sjansen. Dette er eventyret. Her og nå. Tjue minutter? Hvem faen rekker å pakke noe fornuftig på tjue minutter klokka vims på morran? Jeg slenger sekken på senga, hiver ut noe tøy, stapper det oppi uten at orga nisa sjons senteret i hjernen er skrudd på. Hva mer? Rifla og ammo. Naturligvis. Jeg låser opp skapet og tar ut hele futteralet. Alt er inne i geværposen. Rakk ikke pusse rifla i går på grunn av partyet, men hva faen – til den prisen må den jaggu

– 11 –

tåle såpass. Hva mer? Snapper på meg det kostbare arm bånds-uret som kommer til å overleve menneskeheten. Hiver på meg sokker, shorts, camoskjorte og jaktevesten over. Og jakt støvlene. Silke myke men kraftige, vanntette, non-slip, stål forsterkede Will Basher’s – beste og dyreste på markedet, selv følge lig, som alt annet jeg eier. Til slutt belte. Noe mer? Vesten er jo full av stash. Fy helvete så lite våken jeg er. Jeg tar papirene ut av skapet også. Aldri smart å gå uten papirer – særlig ikke i dette landet – og enda mindre smart og legge dem igjen på rommet. Ikke at noen stjeler på Wildlife Mansion Resort – men hey. Jeg har vært verden rundt noen ganger. Lomme bok? Jeg stapper den i lårlomma på shortsen. Og selvfølgelig den feite rullen med dollarsedler Peter ba meg ha i beredskap hvis vi virke lig ønsket å bevege oss ut i villmarka. Men jeg ante jo ikke at det ville bli meg aleine på denne jaktturen, og ikke på denne tiden av døgnet. For en sjanse! Ser meg rundt. Nei dritt – kommer ikke på noe mer. Hvit støy fyller hodet fortsatt. Skulderen treffer karmen på baderomsdøra. Våkn opp! Jeg klemmer litt tann pasta i munnen, hiver rifla og sekken over skulderen og smekker døra til rommet, uten å ane at det blir siste gang på veldig lenge.

Løve! Det kribler i kroppen allerede. Hva er det han gærningen Peter har kokt ihop til meg nå? Løve! Uten den irri terende tyskeren på slep – som tross mye fint utstyr hadde kondis som en oldemor og vekt som en flodhest. Uflaks å ende opp med ham som jaktpartner, men etter at resten av gutta dro til storbyen for spille på casino, var det ingen andre å jakte med. Kameratene mine vil bli grønne av misunnelse når de kommer tilbake og finner at jeg har scora en sekser. Opplevd eventyret og nedlagt det største byttet av alle, mens de vaser rundt på et tolv-på-dusinet-casino og spiller blackjack. Fehuer! De tar rett og slett ikke jakt på alvor. De skulle ikke vært med in the

– 12 –

first place. Seffi har ikke vært med på jakt på flere år, og Roar er jo bare en hobbyjeger som knapt har beveget seg vekk fra tre stubben han sitter på hver høst i to uker og venter på at bikkjene gjør jobben sin. Men de ville nå på død og liv være med hit, ettersom bordet fanger og store planer klekket i fylla før eller senere må settes ut i livet, så vi dro på gutteturen over alle gutteturer. Men: Er de her når det virkelig skjer store ting? Nei.

Så langt har jo hele turen mest vært en eneste stor nedtur, så jeg skjønner de gikk lei. Tre dager i bushen for å skyte en liten hyene var ikke akkurat det som ble lovet i det glansede brosjyremateriellet, og det meste som har skjedd, har båret preg av at dette er et helt nytt sted som prøver seg på en helt ny deal: Rike, men kresne turister. Jeg er rik, men slett ikke kresen eller fin på det – men allikevel irriterer jeg meg stadig over at dette stedet ikke har fått ting på stell. Det er ikke den luksusplassen de gav inntrykk av. Det er ikke god gammeldags «årnigs», vi får ikke det vi betaler for. Men alt i alt har det ikke vært så dårlig at man må klage, eller styrte av gårde til byen fordi vannet ikke er varmt nok, og villmarka ikke er temmet nok. Vi kom jo hit for å oppleve usikkerheten med storviltjakt

– og så drar de på casino! Kjøtthuer! Vel: Dem om det. Jeg låser døra og går ned trappen til resepsjonen men en stor gul tanke i hodet: Løve! Tenk det. Vi har kvote på tre hyener, tre vill-hunder, en vann bøffel, en antilope og en leopard. Men hey … løve er jo best av alt. Gode Peter har nok gjort en deal. Smurt noen med makt med grønt. Dollar har byttet hender. Alt kan jo kjøpes her nede. Vi diskuterte muligheten for å ta nesehorn, men da ble Peter bare gretten. No can do. Men her er jeg … på vei til løvejakt, så hvem vet hva annet Peter jobber med? Jeg har penger nok til å bli med på alt som er vilt og vakkert, gøy og farlig. Knurrrr!

– 13 –

Han står og smiler i resepsjonen. Tenna lyser som LED-pærer i det sorte ansiktet. Han slår ut med armene.

– Der er du, sir! Raskt på pletten! Er du klar?– Jada, jeg er klar.– Da går vi. Bilen står utenfor. Vi må skynde oss, sir!Vi går rett ut og entrer Land Roveren. Natten er fortsatt

kjølig, men soloppgang er ikke langt unna. Da blir det brenn-varmt på noen timer. Enda dette er regnperioden hvor det er langt kjøligere enn midt på sommeren. Da ville jakta bli helt uutholdelig varm og støvete. Sånn som det er nå, er det varmt, fuktig, grønt og vakkert. Dyra er friske og raske og det er plenty med jakttrofeer å finne. Eller, det burde det være, men det er jo litt som å fiske: Man kan jo ikke akkurat bestille viltet når man vil ha det foran rifla. Det er bare svenskekongen og bort-skjemte tyskere som vil ha det sånn. Jeg er en ekte jeger. Det er jakten som pirrer, ikke bare fellingen. Jeg vokste opp med jakten. Minstemann på jaktlaget sammen med fatter og hans kollegaer. Dratt rundt i verden for å oppleve villmark og natur, mannfolkprat og urinstinkt. Mange, lange og kjedelige dager, men også mye nærhet, leirbål og prat med fatter’n som ellers i året bare jobbet, og jobbet, og jobbet, og jobbet enda litt mer. På morgenen, på kvelden, på ferie, på bursdager og julaften. Mens andre tok fri, eller kom hjem klokka to og gjorde seg klare for at julefreden skulle senke seg, så kom min far hjem klokka seks om kvelden, kastet i seg julemiddagen, og tok tre telefoner til utlandet før vi kunne gå i gang med pakkene. Rett etterpå var det flere telefoner og litt papirer. Men han kjøpte dyre presanger – det skal han ha. Ikke alltid det man ønsket seg mest, men uansett noe som var verd å vise frem for kamerater som alle ville imponere de andre. Han var ikke en lett mann å leke med for en liten pjokk. Det var bare aldri tid. Bortsett fra når det var jaktsesong. Da hadde han alltid endeløst med

– 14 –

tid. Ikke en telefon. Ikke et papir som hastet. Ikke en eneste avtale. Men det kom jo aldri oss i familien til gode; det var tre uker i skauen med jaktlaget. Det var det alltid tid til – og først i voksen alder har jeg forstått hvorfor, og behovet som lå bak. Å bli med på jakten var en mulighet for meg til å bli sett, bety noe, være viktig for ham, og jeg visste jo hele tiden at hadde jeg sagt nei, ville han dratt på jakt uten meg. Så viktig var jeg ikke. Ikke mor eller broren min heller. Så jeg dro på jakt med far for første gang da jeg var ti år, og lærte å skyte og sette pris på urinstinktet i oss, nærheten til naturen, og ikke minst gleden over kostbare våpen. Det var bare oss to en helg. Jeg fikk aldri være med mens jaktlaget var ute. Men etterhvert begynte far å dra på jakt i andre land. Kombinere forretningsreiser med jakt-turer. Jakte på andre ting. Han og mor skilte seg aldri, men en gang sukket hun og sa det ikke var noen vits, siden hun aldri så mannen uansett. Jeg har forsøkt å ikke bli min far med over-drevet jakting, men det er faen ikke lett med alt maset kvinn-folk klarer å lire av seg i hjemmet. Man har ikke før kommet inn døra så er det noe å klage eller mase over. Aldri fornøyd. Alltid mis fornøyd. Da er det godt å ta en timeout, gå en tur på stien og nyte skogens ro. Dessuten jobber jeg ikke like mye som fatter’n. Jeg er mye mer hjemme og fortjener litt tid for meg selv. Tenke. Lade batteriene. Finne balanse. Kose meg.

Peter fyrer bilen, hugger den i gir, og raser i vei. Mannen kjører som en fireåring spiller munnspill, og som vanlig vet jeg ikke om vi vil overleve turen. Å sitte i bil med Peter bak rattet er mye, mye farligere enn løvejakt. Det virker som om han kjører akkurat på samme måte enten vi har det travelt eller bare er ute på sightseeing: Med alt av entusiasme, og ingenting av opp-læring eller trafikkforståelse. Han bruker giret på steder ingen andre ville gjort det. Pumper gassen inn og ut helt uavhengig av hvordan veien går eller ser ut, og tuter stadig på ting som ikke

– 15 –

er der. Gal, gal mann! Som alle i dette dysfunksjonelle landet som var bedre styrt og bedre stillt da det var koloni. Men det er naturligvis ikke lov å si.

– Hvor skal vi?– Hahaha, det er hemmelig, kjære venn sir.– Får vi virkelig skyte løve der?– Ja, sir. Det gjør du. Jeg fikser det for deg. Bare 2000 dollar.

Er det greit?– 2000? Ja så klart. Jeg har penger.– Dere jegere fra Europa har alltid penger. Masse penger!

Men nå skal du betale for å være vitenskapsmann, ikke jeger. Hahaha! Jeg fatter som vanlig ikke hva han babler om, men han ler og prater høyt mens bilen hopper avgårde og støvet fyker. Han girer igjen helt uten plan eller årsak. Motoren skriker. Dette er absolutt ikke siste modell av Land Rover – hvis noe sånt finnes – og opplevelsen er for livet. Dødsangsten slipper faktisk taket etter noen kilometer, og etter det har det stor under holdningsverdi. Man venner seg visst til alt.

– Vitenskapsmann? Hva mener du? Han ser på meg så det lyser hvitt i øyene og tenner. Jeg peker panisk fremover så han skal se hvor vi kjører, men det har ingen effekt.

– Vi skal forske på løver. Men hvis vi ser en, skyter vi den for å beskytte oss selv. Du kan skyte så mange du vil, men det er best å skyte en stor en som du kan ta med hjem. Løver er tunge, så vi kan ikke få mer enn én opp på bilen, sir. Skjønner? Nei, jeg skjønner ikke, og bare later som.

– Så hvor skal vi jakte. Er det langt?– Det tar to timer å kjøre dit. Portene er åpne klokken åtte,

og de er åpne i bare ti minutter for å slippe inn forskerne, så vi må være der i tide, klare til å kjøre inn. En port? Inngang? Men faen … Mente han at vi skal til reservatet? Nasjonalparken? Vi skal vel ikke drive løvejakt der? Krypskyttere blir skutt på

flekken der. Og for første gang på denne turen, som så langt har vært ganske lik de andre bare litt kjipere, begynner jeg å føle en viss uro. En liten nerve i mellomgulvet som kiler. En magefølelse som forsøker å si det hjernen ikke vil lytte til. Det er noe med helhetsbildet: Det nyetablerte jaktstedet. Det litt amatøraktige opplegget. Det høyst ulovlige oppdraget vi er ute på gjennom bestikkelser og bekjentskaper. Men guiden Peter viker trygg og selvsikker. Han vet hva han gjør – gjør han ikke? Det er greie folk i dette landet. De vet å ta vare på turister og hvite menn – for alt annet er bad for business og rammer hele landet. Bare i det ligger det masse trygghet. Så den lille nerven er fort glemt. Peter ville aldri risikere å utsette meg eller seg selv for fare … ja, foruten å kjøre som en villmann, da.

– Peter … skal vi til nasjonalparken?– Hahaha, du er smart i hodet, sir. Yes sir, det er dit vi skal.– Men … er ikke det farlig?– Yes sir! Han nikker sobert. Løvene er helt ville. Ikke som

de rundt hotellet, det er bare turistløver. Nå skal du få jakte på ekte løver.

– Nei, nei, jeg tenker på nasjonalparkvaktene. Dreper ikke de krypskyttere?

– Haha. Ikke vær redd, sir. De skyter bare lokale niggere, tyver og fattigfolk. Aldri hvite menn. Det vil ødelegge busines-sen, sir. Vi treffer en kjempehump i grusveien, og jeg treffer veltebøylen med hodet. Au! Gal, gal sjåfør!

– Sorry, sir. Er du OK?– Jaja, bare ikke få oss drept. Jeg strammer hoftebeltet ennå

et hakk. Hvordan kan England, et land hvor alt ramler fra hver-andre og alt smuldrer hen, ha laget noe så robust som en Land Rover? De burde nedsette en kommisjon for å se på fenomenet, så kanskje britene kunne få orden på imperiet igjen.

– Slapp av, sir. Jeg har aldri hatt en ulykke. Noe som låter

– 17 –

altfor utrolig til å være sant – eller som et bevis på at man kan overleve lenge på ubegripelig mye flaks. Statistisk sett er det også bekymringsfullt: Det betyr at vi når som helst ville slippe opp for Peters flaks, men jeg får ikke strammet sikkerhetsbeltet mer uten å knuse ballene. Peter fortsetter for full gass selv om veien blir enda dårligere etter krysset.

– Så du er sikker på at det er trygt å jakte der, og at vi ikke blir drept av vaktene? Jeg må rope over brølet fra den stakkars motoren.

– Neida, sir. Det er de vi betaler for å slippe oss inn.– Hvordan har du fått til dette?– Haha – jeg kjenner en mann, sir. Han snur seg mot meg

og slipper rattet, som jeg griper febrilsk med hvite knoker. Se på veien! brøler jeg. Han er helt uanfektet.

– Jeg har mange venner, sir. Peter N’agune er den beste guiden du kan finne. Stol på meg. Haha – dessuten er parken så stor at det er massevis av plass til oss. Jeg har en plan, sir. Bare vent og se – du skal nok få løven din.

– Noen sjanse for å ta et neshorn? Han rynker på nesen og slutter å smile for en gangs skyld.

– Nei. Sorry, sir. Kanskje neste uke, men det vil koste deg veldig mange penger.

– Så det kan fikses? Peter svarer ikke, og for en gangs skyld ser han bare på veien, noe som er en betryggende avveksling. Jeg burde stille flere slike spørsmål, så kanskje jeg slipper å dø i et Land Rover-vrak. Et nesehorn? Jada-jada, så er de utrydnings-truet og blabla, men i parkene har jo bestanden økt igjen, og det ville ikke skade å ta ut et hanndyr. Da blir det jo bare flere hunner på hver, mindre fight og friskere dyr. Det hodet eller hornet ville vært noe å ta med seg hjem til kjeller stua – selv om jeg aldri kan vise det frem offentlig. Gjengen ville imidlertid bli målløse. Jeg har allerede bestemt hva jeg skal gjøre med løven

– 18 –

min. Resorten formidler kontakt med flere gode taxi dermister som kan preparere dyret og sende det hvor som helst i verden. Den vil ta seg jævlig godt ut i kantina på hoved kontoret. Eller kanskje på hytta? Jo, det er kulere. Jeg har jo alle rede to bjørne-skinn fra jakten i Canada, og en løve vil bli prikken over i-en, og her sitter jeg med en alle tiders mulighet. Jeg kjenner det krible i hele kroppen. Vil vi virkelig finne en løve? Jeg sitter og tenker på skuddvinkler og avstander. Det gjelder å finne et bytte som står i riktig vinkel så skuddet ikke ødelegger skinnet. Det blir ikke bra når man skal stoppe ut dyret. Et skudd i nakken rundt manen vil duge. Eller det klassiske i øyet hvis den er nær nok. Rumpehullet var jo også et perfekt skuddsted, med det var ikke alltid store dyr går rett i bakken da, og det er ikke noe enkelt skudd. Eller man kunne skyte i munnen. Dessverre var det nesten garantert å knuse noen av tennene på dyret. Mer enn greit nok på elg som skal henge med kjeften lukket på veggen

– litt verre med et vakkert rovdyr som må ha kjeften åpen når det prepareres, ellers blir det jo ikke noe dramatikk i det. Jeg tenker på jakten etter puma i Canada. Den jævla katta kom så brått og overraskende at det bare var å fyre løs. Ikke at den hadde noen sjans i å få tak i oss, men med såpass liten avstand når dyret dukker frem fra bak knausen, så har man jævlig lite tid på seg. Kjempen ville til bake lagt strekningen på tre blank hvis den angrep. Heldig vis bare hveste den mot oss og skulle til å stikke av da jeg traff den rett i sia. Ikke noe praktskudd, men det gjorde nytten. Den bykset ned fra knausen og ble liggende og sprelle på siden rett foran oss. Det var bare å gi den ett rett i hjertet i den hvite undersiden, så døde den momen-tant. Dessverre viste det seg at den hadde unger, så vi måtte jo ta dem også – alt annet ville være dyreplageri. Nå står hele familien på hotellet til Seffi i Norge og pynter opp peisestuen. Barna pleier å klappe de små puma ungene så pelsen begynner

– 19 –

å bli slitt. Han må vel bygge en liten barriere av fløyels tau eller lignende. Flott taxi dermi-jobb, forresten. Familien ser helt liv-aktig ut der mor for svarer sine små med åpen kjeft. Egentlig ville jeg ha oppsatsen selv, men Seffi kjøpte den av meg, for hele greia ble rett og slett for omfangsrik. Navnet mitt står uansett på messingskiltet, og jeg hadde jo bildene der jeg holder mor, og de tre små ligger i gresset foran henne. Det ble så bra at jeg forstørret det og rammet det inn for å ha på kontorveggen. Det er fint å bryte isen i møter med. De aller fleste av klientene våre er jo også glade i jakt, og det er mange som drømmer om å gjøre det samme. Ikke koster det all verden, og det blir en tur for livet, med litt mer innhold enn bare museum, bikinidamer på standen og barer. Sånt virket jo hjernedødt etter dette. Bare reise på ferie for å sitte på stranda, spise eller se turist attraksjoner sammen med resten av saue flokken? Niks. Jaktturer er frem-tiden for vårs gutta i business. Det er et universalspråk – noe alle kan få los på, særlig når de merker sitringen for første gang, og golf har sant å si blitt litt for allment og utdatert.

Våpen samler mannfolk.Selv de verste sofagrisene og pasifistene begynner å elske

rifla når de får den mellom hendene. Kanskje jeg rett og slett skulle sponse en slik tur for de største klientene? Jeg begynner jo å bli faen så erfaren, og folka på reiseselskapet som arran-gerer turene, er jo på fornavn med meg nå. Det ville sikkert være mulig å få litt grupperabatt. Alt i alt ville det kanskje være vel anvendte PR-kroner. Tja. Det er jo noe å tenke på. Eneste problemet er hvis man blir for mange. Da blir det japansk gruppe reise, og hele poenget er å komme vekk fra flokken. Ut i åpne landskap og bryte håndbak med den frie naturen. Kjenne litt risiko og føle urmennesket i seg. Det er jo så man kan kjenne det helt ned i balla av og til. Ingenting kan måle seg med det.

– 20 –

N’agune griper walkie-talkien og babler noe ugga-bugga i den. Svaret kommer straks. Bare noen minutter senere svinger vi opp ved siden av en annen Land Rover. Den er full av tungt bevæpnede negere i uniform. Synet sjokkerer meg. Virkelig. Det er som et romskip fra en helt annen og farligere verden har landet rett foran oss, lastet til ripa av uttrykksløse menn i uniform, og med geværløp struttende i alle retninger som en gigantisk, livsfarlig kråkebolle på hjul. Faen til greier.

En schvær gorilla står og lener seg til forskjermen. Peter stopper motoren, går ut og håndhilser på gorillaen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, så jeg knepper av meg sikkerhetsbeltet og reiser meg opp så jeg står på setet i bilen. Seks par kritthvite, uttrykksløse øyne under grønne bereter så på meg. Jeg ser på Peter. Dette er faktisk godt forbi ubehagelig. Alle begynner å bli småhissige. Det ser faktisk ut som om de pruter. Jeg holder kjeft og ser meg rundt. Soldatøynene under berets stikker meg i nakken. Peter kommer tilbake til bilen.

– Hva skjer? spør jeg forsiktig. Han slår ut mot hendene og ser nesten litt lei seg ut.

– Bare et lite problem, Sir. Nå vil de plutselig ha 3000 dollar, og det var ikke avtalen. Dette er typisk – de vet at vi har kjørt langt, og de vet at vi ikke gidder å snu, men jeg kan forhandle mer med dem hvis du … Han slår beklagende ut med henda, og jeg avbryter ham.

– Peter? Peter!– Ja, sir?– Hvem er disse soldatene, og hva får jeg for 3000 dollar?

Hvordan fungerer dette? Jeg forstår ikke helt greia her, og det gjør meg nervøs.

– OK. Den store fyren er Oberst Khabbah. Han leder en patrulje av krypskytterjegere i denne delen av parken. Og for å si det rett ut, vil han ha 3000 dollar for å ikke skyte oss mens

– 21 –

vi jakter løve, og for å hjelpe oss ut med trofeet. Alle får en del av pengene.

– Så alle de gutta er krypskytterjegere?– Ja, sir. Ser du fyren i Land Roveren med rødt armbind?– Ja.– Det er legenden Josef N’akuno … men alle kaller ham

bare «Guru». De sier han har drept over 300 menn her de siste ti årene. Peter roper noe på lokalspråk til gribben på bilen, som svarer med å ikke skyte ham. Peter utveksler noen fraser. Peter ler. Josef ler ikke. Det skramler i bilens karosseri når pipa på den tunge Kalosjnikoven slår borti. AK47. Skarpladd med to magasin teipet sammen. Ikke et våpen for jakt, men for å pøse ut bly så alt man peker på i farta dauer på flekken. Militærets egen rydningssag.

– Han er en fin fyr, men ikke veldig begeistret for krypskyt-tere. Haha!

– Og … det betyr at han ikke er særlig glad i meg?– Nei, nei! Guru er din venn. God venn – bare du betaler

ham. Han er glad i pengene dine. Han roper noen flere ord til gribben på planet, som ser rett på meg igjen med et blikk jeg aldri har sett maken til og flekker tenner i en parodi av vennlighet. Jeg bestemmer meg øyeblikkelig for å betale hva de forlanger. 1000 dollar fra eller til er jo ingenting, og jeg føler et intenst ønske om å gjøre denne soldaten i miljøets tjeneste så lerkeglad som bare mulig, for her er det sikkert bare penger som står mellom meg og en rask omdefinisjon av «vennskapet» vårt. Jøss, for noen typer man møter når man reiser. Dette er mer spennende enn å bli rana i Rio.

– Fortell dem at jeg takker for … tjenestene deres, og at jeg gjerne bidrar med 3000 dollar.

– Men, sir. Jeg fikk dem akkurat til å akseptere 2700!– Nei, gi dem 3000. Det er OK. Fortell dem hvor mye dette

– 22 –

betyr for meg, og at jeg ønsker dem alt vel, og at vi er venner.Peter ser forundret ut – smiler og snur seg mot gjengen

mens han prater som en foss. Obersten ser på meg for første gang og nikker kort. Noen av soldatene på planet smiler. Josef smiler fortsatt ikke. Han har ikke smilt siden han krøp ut av krokodilleegget sitt. Farlig mann. Farlig, farlig mann! Med en aura av boss over seg, selv om han ikke har kommandoen. Eller hvem vet hvordan afrikanske militære innretter seg? Jeg vil vekk!

Obersten gir noe til Peter, klatrer inn i førersetet på en Land Rover så overlastet at det ser ut som en Pionerjolle på Sankthans – og vugger like mye. Han starter motoren og kjører langsomt av gårde i samme retning som vi var på vei. Peter vinker etter dem som om det var barnebarna på vei til Tjuttavika. Makan. Jeg tørker kaldsvetten.

– OK. Da kan vi sette i gang.– Sette i gang?– Ja, med å jakte.– Her?– Nei. Vi må kjøre noen timer innover i parken og gjemme

bilen. Da har vi tre dager midt inne i løveland. Veldig isolert, så ingen kommer til å forstyrre oss. Vær så snill å bære dette, sir. Han gir meg et lite plastskilt av typen man fester på brystet under konferanser. Jeg ser på det, men forstår ikke språket. Peter forklarer smilende:

– Det sier at du er en forsker, og at vi studerer dyrelivet. Men det er bare en formalitet, sir. Det er ingen her, og vaktene vil være på andre siden av parken i tre dager mens de jakter kryp-skyttere der, så vi er helt alene og trygge. Vi kan gjøre akkurat hva vi vil, sir.

– Og hva skjer hvis vi møter krypskyttere selv?– Det er lite sannsynlig, sir, for denne parken er stor. Større

– 23 –

enn Skottland. Det er massevis av plass til alle og enhver, og plenty med vilt.

– Peter … er det mange hvite som jakter i denne parken?– Å nei! Ikke mange. Kanskje hundre stykker i året, etter hva

jeg har hørt. Ikke så mange at for mange dyr forsvinner, men mange nok til at Oberst Khabbah blir rik – haha! De betaler dem ikke nok vet du, legger han fort til. Vanlige soldater kan gå et helt år uten å få lønn, men krypskytterjegerne får som regel lønn hver måned. Men ikke høy lønn. Så de kontrollerer dette området, og tjener litt på si. Det er helt normalt, sir. Bedre med krypskyttere som betaler dem 3000 dollar, og som de kontrol-lerer, enn illegale krypskyttere uten penger. Fattigfolk kommer til nasjonalparken for å jakte på elfenben og horn fra neshorn. Noen har dårlige våpen og null erfaring. Men noen er med i organiserte gjenger som er veldig, veldig farlige. Derfor er kryp-skytter jegerne så tungt bevæpnet. Det kan bryte ut små kriger, som pågår i timevis. Ingen tar fanger, og alle kan bli drept. Og her er det ikke vanskelig å bli kvitt et lik eller ti. Det er bare å la dem ligge, så er de borte på et døgn, og det gjør rovdyrene her ekstra farlige for mennesker: De har smakt mennesker før, og tror det er lett bytte. Så uansett – å være krypskytter her er like farlig som å være krypskytterjeger.

Hva er det jeg har rota meg inn i? Jeg får gåsehud av fryd.Han starter bilen, legger inn krabben og firehjulstrekk og

vrenger inn mellom trærne.Det er ulendt, med høyt gress og mange kjerr, men det går

da fremover. Etter en time kommer vi til litt mer åpne sletter, og Peter setter fart. Nå begynner jeg å se dyr også. Antiloper. Gnu. Snart dukker en flokk sebra opp.

– Sir.– Ja?– Det er på tide å ta frem riflen din. Og vær så snill å strappe

– 24 –

på deg contenderen også. Dette er ekte villmark, og ingen passer på oss. Magen synker på meg. Faen! Hvordan i helvete klarte jeg å glemme contenderen!? Det jævla morrastresset gjorde at jeg ikke tenkte klart. Lurer på hva annet viktig jeg har glemt? Passet? Liten nytte her ute. Feltflaskene? Dorull … shit …!

– Sorry. Ingen contender, alt gikk så fort i morges. Peter biter leppa. Mister faktisk smilet i nesten tre sekunder og det må regnes som en depresjon når det gjelder ham.

– Det er OK, sir. Du kan låne min. Jeg har en revolver jeg kan bruke. Og da er smilet tilbake igjen. Faen at det går an å være så amatør. Glemme det nest viktigste våpenet – det er som å komme til et pokerbord uten kredittkort i reserve.

– Hva slags revolver?– Å, en Colt, sir. Bare en 9 millimeter. Den stopper ikke en

angripende løve, så det er best du strapper på deg contenderen min. Den er i den blå bagen bak i bilen. Jeg knepper av meg selen, og ber en kort bønn at vi ikke treffer ei termittue – lener meg bak i bilen og åpner bagen. Våpenet ruver godt i bagen. Wow. En standard Thomphson i børstet stål med lærhylster. Jeg åpner den, sjekker at den er ladd, sjekker sikringen, åpner beltet og reimer fast hylsteret på høyre hofte. Sånn. Om ikke revol-veren til Peter stopper en løve, så gjør contenderen det. Den stopper en taxi om det skulle være nødvendig. Men man har bare ett skudd. En forsikring. Livsforsikring. Meningen er å felle dyret med riflen naturligvis, og det akter jeg å gjøre, men noen ganger kan man få skjelven i avtrekket. Og den skjelven blir ikke mindre hvis noe rasende på 350 kilo angriper i 50 kilometer i timen. Derfor contender. Diger pistol med en diger geværkule. Siste sjanse.

Mens jeg står på knærne i setet og dunker ryggen i velte-bøylen, passerer vi en stor flokk gnu som gresser fredelig ut-over slettelandskapet. Der det er gnu, er det løver. Jeg zipper

– 25 –

opp rifle futteralet og drar ut riflen min. Magasin – sjekk. Slutt-stykket åpent. Sjekk kammeret. Sluttstykket tilbake. Sikring på. Jeg snur meg.

– Oooo, sir. Det var et veldig vakkert våpen.– Takk. Det er en Craft-Hollister Handmade. Jeg fikk den i

gave på førtiårsdagen min.– Det merket har jeg aldri hørt om. Hvor mye koster den?

Jeg smiler og legger inn en kunstpause mens jeg blunker til ham. Så sier jeg:

– De lager bare 365 av disse i året. Kjenn på vekten.– Oi … veldig moderne. Og likevel veldig klassisk, sir.Jeg får lyst til å brøle, «Jaja, konsentrer deg så vi ikke kjører

rett i et tre, din jævla gærning,» men tar riflen tilbake med et smil, og inspiserer kikkerten på den. Bare kikkerten koster mer enn jaktriflene til bermen. Dette er mitt kjæreste eie. Dette verktøyet kan felle en løve på 1000 meter. Men jeg akter å komme nærmere. Må jo ha den gode historien å servere til mid-dag hjemme også.

Vi har kjørt svakt oppoverbakke en stund. På toppen av ås-kammen bretter hele landskapet seg utover i et ufattelig maleri av natur, dyr trær, buskas, gress, himmel og farger. Solen har kommet seg et stykke opp på himmelen og varmer allerede godt. Langt i det fjerne ser jeg det blinker. En elv? Peter kutter motoren, hopper ut av bilen, slår ut med armene og gliser sitt største og hviteste smil på størrelse med Sveits.

– Velkommen til Afrika, sir! Og velkommen til tre dager med ekte jakt.

– Takk Peter. Det er fantastisk. Herlig!– Legg merke til trærne, sir. Vanligvis er det mye mindre trær

på disse slettene, men etter at så mange elefanter har forsvunnet, så vokser trærne mer fritt. Elefanter er flinke tømmerhuggere, og holder slettene åpne så gresset kan gro. Vi er redd for at alt

– 26 –

sammen kan gro igjen og bli til skog. Da vil gresset forsvinne og dyrene vil forsvinne med det. Det er trist.

– Så det er elefanter her?– Vel, det er mange tusen av dem fortsatt oppe i nord, men

en sykdom har tatt livet av veldig mange elefanter her nede. Det tar lang tid å få opp bestanden igjen, for elefanter vokser langsomt, men jeg vet at regjeringen har et program for å få det til.

– Akkurat. Skal vi campe her?– Nei, sir. Vi skal campe der oppe. Han peker opp i et tre

litt lenger bort.– Der oppe? Jeg smiler forundret.– Ja, sir. Det er altfor farlig å bo på bakken om natten. Løver.

Hyener. Vi kunne bygget et stort leirbål, men vi har ikke nok vakter. Det er ikke trygt nok med bare to mennesker. Mye bedre oppe i treet, for løver og hyener kan ikke klatre. Det vil si: Noen løver kan klatre. Noen nasjonalparker er faktisk kjent for å ha klatreløver, men det er ikke sett her. De er ikke naturlige klatrere som leoparder. Løver er for store og tunge, og klatring er ikke deres naturlige jaktmetode. De foretrekker heller å vente i skyggen under treet til byttet detter ned, så man er ganske trygg i et tre. Men vi må fortsatt være på vakt; det kan være leoparder her også, og de kan absolutt klatre. Veldig stille og raskt. Haha!

Hva faen er det du ler av, din skrulling, tenker jeg, men bare smiler til ham. Ved nærmere inspeksjon viser det seg at noen har bygget en liten plattform i treet. Peter forklarer at den blir brukt av forskere for å studere dyrelivet på savannen under. Den gir perfekt utsikt til alt som foregår der nede, og man kan opp holde seg på plattformen i dagevis ettersom den også har en liten bivuakk der oppe. Det er ikke lett å komme seg opp, men et par hakk hugget i treet og noen strategisk plasserte greiner

– 27 –

gjør det mulig. Jeg har blitt førti, feit og ferdig, merker jeg etter tre forsøk, men jeg karrer meg opp til slutt, og vel fire meter over bakken gir plattformen flott utsikt og et jævlig lite solid inntrykk. Den er laget av runde stokker som ser ut til å være bundet sammen mellom greinene der stammen deler seg. Noen ujevne plater er lagt løst oppå. Det knaker. Det svikter. Det er ikke mer plass enn i ei lita norsk snekke, og stokkene minner faktisk om dørken. Hvordan i hælvete skal vi klare å sove to stykker her oppe i to netter? Bivuakken dekker halvparten av plattformen. Den gir ikke ly til mer enn en. Dette blir vondt, tøft og herlig. Jeg tenker på den gresskledde, myke bakken rett under oss. Det ville være langt mer komfortabel, men hvis guiden sier det er farlig, så er det vel det da? Jeg har sett folk på National Geographic bo på savannen bare bevæpnet med en stor kjepp, så man kan undres, men jeg antar at TV ikke alltid er det samme som virkeligheten. Jeg har ikke tenkt å finne det ut.

Peter henter bilen og kjører den bort til treet. Han kaster bagasjen opp. To sekker, to soveposer med underlag. To rifle-futteral. To matkasser. That’s it. Så skal vi da heller ikke bli her i evigheter, og ikke skal vi ut på byen i kveld heller, så behovet for pensko og annen bagasje er lite. Hehe! Så er det å rigge seg til. Peter insisterer på at jeg tar bivuakken. Sier at han ikke vil ha ansvaret for at jeg faller ned, og det har jeg ikke tenkt på. Det ville jo blitt en fin flydrøm et par sekunder. Vi kan ikke brenne bål her oppe. Peter har med lommelykt, men den vil tiltrekke seg så mye insekter at det er bare én ting å gjøre etter at det blir mørkt. Enten tenne bål nede på bakken, eller ligge i mørket og stirre på stjernene. Uten bål blir det litt kjipt, men vi kan ikke tenne bål i det knusktørre treet. Det blir liksom enda dummere enn å sage av greina man sitter på. Men uten bål mangler magien. Da mangler vi den deilige urfølelsen – den

– 28 –

gode følelsen av å være ute i det fri, ute på jakt, beherske ilden og være i kontroll. Vi må ha bål. Må!

Etter å ha rigget alt noenlunde til, prøveligget leiet, og funnet at det er langt fra Hästens, foreslår Peter at vi kjører ned på sletta på sightseeing før det blir mørkt. Klart. Okay. Why not. Jeg har vært på safari mange ganger i mange land, men blir aldri mett av det mektige synet av villmark, uansett hva slags villmark det er: Lukten. Luften. Vinden eller varmen. Lydene. Den store himmelen. Og den herlige nærheten. Til naturen. Til seg selv. Det er som om stresset fra kontoret renner av skuldrene. Som om alt dette er en diger batterilader, og jeg er apparatet som blir plassert der og blir fylt av kraft. Jeg elsker naturen, og kan ikke vente til jeg kan pensjonere meg, forhåpentlig før jeg blir femti. Hvis jeg står på, kanskje før jeg blir førtifem. Da kan jeg dra på jakt over hele verden og gjøre det hele tiden. Se alt. Oppleve alt. Ta de største trofeene. Se de beste stedene. Og kanskje kjøpe et par hytter på de beste stedene.

Jeg har vurdert tur til Sibir. Det er den største villmarka av dem alle. Med endeløs tundra, og skoger som strekker seg lenger enn fantasien. Ingenting koster en dritt der oppe. Ikke land, ikke tømmer, ikke arbeidskraft. Man kan bygge et palass der for knapper og glansbilder …hvis man altså kommer rundt det endeløse russiske byråkratiet. Helvete heller – man kan an-tage lig kjøpe en hel landsby og kalle seg borgermester der oppe for rette sum. Kanskje det kunne vært noe? Adoptere en fattig landsby og få den på beina? Øh … så glad i kulda er jeg neppe. Og man ville vel gå lei på kort tid, men å drive ulvejakt med pil og bue i Sibir er noe jeg har på lista. Det skal bli et stort eventyr. Men nok drømmerier, vi har en jobb å gjøre her. Etter å ha rigget oss til så alt er klart for natten, klatrer vi ned med riflene og gjør oss klare for avgang. Peter vet om et perfekt sted ikke så langt unna, men han mener det er for farlig å gå dit, så vi kjører.

– 29 –

Vegetasjonen gjør at vi må kreke oss frem noen steder. Til og med bulldoze oss gjennom noen kjerr. Dette kan umulig være lovlig i en nasjonalpark, men det driter vel jeg i. Posten skal frem! Jaktposten. Haha! Humoren min begynner å bli like dårlig som Peters. Vi kjører ut på sletta. To struts flykter vaiende av gårde. Sebraer løfter hodet og vrir på ørene når motoren kommer durende nærmere. De flykter i panikk. DER! Giraffer. Å … faen, dette er bare så utrolig fint. Ingen tegn til løver, men litt seinere ser vi en villhund. Jeg hiver rifla opp til skulderen og skyter den med et perfekt skudd i hjertet, mens bilen rører på seg, 60 meter unna. Den kommer med et kort bjeff og går rett ned. Peter ler og styrer mot trofeet. En fin opplevelse. Jeg kjenner blodet bruse. Praktskudd! Peter smiler og gir meg tom-melen opp. Vi kjører bort til skrotten, ser oss grundig rundt og hiver den baki. Jeg ser flere medlemmer av hundeflokken støve rundt et stykke unna.

Villhunder er farlige dyr i flokk. Kanskje det farligste av alt. De har ikke de store kattedyrenes evne til å kvele byttet med strupebitt. De har ikke den rå bittstyrken til hyener. De er rela-tivt små bikkjer og jakter i flokker på flere titalls dyr. Jakten er hverken vakker eller spektakulær. De rett og slett forfølger et bytte til det er utslitt, så kaster de seg over det og eter det levende. Smertehylene fra byttet kan vare i ti minutter eller mer. Bikkjebeist. Vi har gjort savannen en tjeneste ved å begrense dem. Jeg skal gi det til Peter som en gave, hvis han vil ha det. Nå er det på tide å finne et trygt sted å sløye og flå dyret så skinnet kan prepareres. Den slags aktivitet er ikke noe vi vil gjøre i nær-heten av basen vår. Blodet, lukten og kadaveret kommer til å til-trekke seg åtseldyr, gribber og fluer i bøtter og spann. Vi kjører noen kilometer unna. Finner en oversiktlig bergknaus, og Peter gjør sine ting mens jeg holder vakt med rifla. Det tar ikke mer enn to minutter før de første gribbene sirkler over oss. Utrolig.

– 30 –

Jobben tar faktisk et par timer, selv med det gode verktøyet til Peter. Skinnet må etterbehandles på resorten, men etter å ha fjernet det meste av fett og annet vev, tåler det å tørke noen dager til vi får tatt en løve og kjørt hjem. Jeg holder hele tiden utkikk. Hvis jeg klarer å ta en løve her og nå, kan vi hive den baki bilen, hente bagasjen og kjøre tilbake til resorten så fort hjula kan bære oss før skrotten begynner å råtne. I denne varmen tar det ikke lang tid før et kadaver begynner å stinke, så det må gå fort. Men innerst inne håper jeg ikke at noe løve skal dukke opp så fort. Jeg vil heller ha en jakt. En kamp mellom dyr og menneske. En fair fight, og ikke som dette villhund-trofeet. Hele poenget er at det er en god historie å fortelle i til legg til det flotte trofeet man nedlegger.

Øyeblikket!Men ingen løve dukker opp. Mye annet liv er å se, men

ingen løver.Vi kjører tilbake til basen vår. Det er noe litt ned verdigende

å søke tilflukt oppe i et tre. Jeg hadde liksom sett for meg en scene med stort bål og lysende øyne i skyggene, men ser jo Peters poeng at det er farlig med såpass få som kan passe på, og ingen mulighet til å bygge et gjerde rundt leirplassen. Mennesker har bygget slike innhegninger i titusenvis av år. Det ville vært fint å oppleve et her, ikke bare på jaktterritoriet til Wildlife Mansion Resort. Jakten er jo også spennende, men det er tross alt et designet jaktterritorium som er ganske lite, gjennom regulert og byr på få overraskelser. Sammenlignet med dette er uka vi har tilbrakt i «villmarken» der, ingenting. En tur i parken. Dette er the real thing. Faen, det er til å få ståkuk av! Vent til jeg forteller dette til gutta hjemme. De kommer til å synes dette er så kult. Betale seg inn i en nasjonalpark for å jakte i EKTE villmark, det er det faen ikke mange som har turt. Jeg ruler!

– 31 –

Nesten hele dagen har gått. Det er bare en times sollys igjen, og alt må være klart når sola går ned, for da blir det mørkt som om noen skrur av lyset. Med mindre det er måne i kveld? Jeg har ingen anelse. Før vi parkerer bilen får jeg plutselig en lys ide.

– Peter?– Ja? Han har fortsatt ikke fått vasket av seg alt hundeblodet

på hendene, og bruker litt av drikkevannet til å skrubbe seg.– Jeg funderer på å starte et bål.– Nei, nei, sir. Ikke noe bål. Vi kan ikke være på bakken her

om natten.– Men vi kan jo ha et lite bål her oppe i treet?– Ah … Sir … Det vil bli et veldig, veldig stort bål på veldig

kort tid. Omtrent så stort som treet vi sitter i – med oss midt oppe i bålet. Haha! Jeg ler med. Han er gøyal også da.

– Ikke hvis vi bruker en av verktøykassene fra bilen og lager bålet oppi den. Peter ser opp, ser på meg, ser på bilen, nikker og smiler igjen.

– Det er en veldig god ide, sir. La oss prøve det. Men for-siktig.

Han ser jo fordelen ved et lite bål. Lys. Varme. Men ikke minst røyk og ild som holder insekter og annen dritt unna. Man kan ikke dra til villmarka i Afrika med insektsskrekk – men det kan jo absolutt bli for mye småkryp. Noen av dem er ganske svære også. Og edderkopper er verst, for de biter uan sett. Edder kopper gjør ikke annet. Alle biter. Selv de minste i Norge biter. Det er bare at de er for små, og har for korte tenner til trenge gjennom huden. De biter og biter – gjerne hver andre, hvis ingenting annet er i nærheten. Edder kopper må hate hele verden. Jeg er ikke redd edderkopper, det er mer som om vi har en slags enighet om å holde oss vekk fra hverandre. De har en slags utenomjordisk heslighet med sine åtte bein og åtte øyne, som slett ikke er fasettøyne, for edderkopper er ikke insekter.

– 32 –

De er noe helt annet. Rovdyr i insektverdenen. Leddyr som skilte seg fra alt annet, og tok sin helt egne vei og form i ur tiden, lenge før noe gikk på fire bein. De er overalt, alle er rovdyr, alle er giftige, og alle biter. Takk gud for at de ikke kan bli på størrelsen med løver, og aldri fikk vinger. Det er mer enn nok av andre ting som har fått vinger, merker vi her oppe. Vi har myggnett å henge fra greiner over soveposene, men det er best med bål i tillegg, som sammen vil holde det rimelig insektfritt.

Vi spenner løs verktøykassa, tømmer innholdet i fotbrøn-nen på passasjersiden, og hiver kassen opp på plattformen. Så bruker vi litt tid på å finne tørr ved, og da er sola på vei ned under horisonten. Man kan se den synke rett ned. Peter slenger de siste pinnene opp i treet og skynder seg opp. Merke lig

– han klatrer nesten litt panisk, som om mørkemannen skulle komme og ta han med en gang lyset går. Jeg smiler. Så sier det fomp, skumringen kommer og går før man får tenkt over det. Stjernene titter frem, og det blir mørkt som i en sekk. Dess-verre har vi ikke rukket en times «generalprøve» før mørket kom siden jeg kom på ideen med bålet. Nå må vi fysisk få alt til å fungere mens vi virrer rundt med lommelykter. Jeg tenner hode lykten jeg har spent på meg. Lysdiodene skinner blåhvitt over scenen. Peter har en lykt på størrelse med en bordlampe med seg. Man kan vinkle lyset i alle retninger og til sammen er det mer enn nok lys til å organisere seg. Litt trangt, men pytt. Jeg samler sammen veden, forsiktig så jeg ikke trår utenfor kanten, og Peter bygger bål i verktøykassa. Det er faktisk noen hull i sidene på den, så det bør fungere bra. Vi setter den på lokket, så varmen ikke skal sette plattformen i brann. Dette blir bra. Så sparker jeg borti Peters geværfutteral så det faller ned fra plattformen. Pokk – flomp!

– Faen!– Hva skjedde?

– 33 –

– Jeg beklager. Jeg sparket ned rifla di fra plattformen. Jeg lyser ned på bakken på den. Jeg stikker ned og henter den. Jeg står på alle fire for å slenge beina over kanten og klatre ned stigen. Peter hugger tak i skjorta mi.

– NEI! Nei sir … nei …Smilet er fullstendig borte. Øynene ser rett på meg som hvite

klinkekuler flytende i mørket. No, sir. Han rister på hodet. Vi kan gjøre det i morgen. Vi trenger den ikke i natt. Blikket hans får meg øyeblikkelig til å forandre mening og reise meg opp igjen. Jeg kjenner jeg rødmer. Idiot. Samtidig kiler det i magen, og det går opp for meg at dette er virkelig virkelig. Dette er akku rat så farlig som jeg liker det. Ingen passer på oss, og vi er omgitt av fiender. Vi er ikke jegerne her. Vi er byttet. Jeg får gåsehud. Wow. Det er ingenting som å møte seg selv i døra. Jeg elsker det.

Man får jo litt samme følelse i Canada når man sniker seg rundt for å finne grizzlybjørn. Men den er sky. Den vil helst komme unna. Visst kan den drepe deg. Men du er ikke lunch. Pumaer kan også drepe, men har ikke store klumpete mennes-ker som favorittmat og da var vi mange jegere i flokk. Dessuten hadde vi bikkjer som kunne lukte puma på en kilometers av-stand. Ikke lå vi ute heller. Nei. Dette er virkelig virkelig. Men-nesker er perfekt størrelse for løver, og flere av dem ute i mørket har smakt menneske før. Gåsehuden vil ikke gi seg. Ser jeg be-vegelse ved buskene der nede? Det begynner å bli kjølig.

Lydene og luktene har forandret seg. Temperaturen faller fort. Vi er i villmarka oppe i et tre. Det er nesten som å være til bake i steinalderen, for faen – så ekte føles det. Bortsett fra at vi har mye bedre våpen. Heldigvis. Og nå begynner lydene å for andre seg. Det blir urolig der ute. Vi ser ikke en dritt, men ting skjer. Og langt der ute hører vi det. En lyd som minner om et armerings jern som skraper mot ei stor tønne. Rooooor! Rooooor!

– 34 –

– Lion …– Lion … svarer jeg. Vi ser på hverandre. Sebraer vrinsker.

Jeg skulle ønske jeg hadde en nattkikkert så jeg kunne studere hva som foregår der nede. Men selv min kostbare Kisuiu 7x55 samler ikke nok lys i disse forholdene. Hvor ER egentlig månen når man trenger den? Dritt. Peter får endelig litt fart på bålet i verktøykassa. Det er ikke noe Sankthansbål, men det duger. Det lyser opp. Det varmer. Knitrende sender det ildfluer opp mot stjernene, mens fluer, mygg og andre seksbente irrita-sjonsmomenter blir forsiktige. Bålet er lite, beskyttet og skaper ingen stor fare for brann. Vi skrur av lyktene som begynner å trekke til seg insekter. Noe forsøker å krabbe inn i øret mitt. Med en oljete pussefille på bålet blir det herlig mye røyk vi vifter rundt, og det hjelper betraktelig. Så prater vi piss som menn har gjort rundt bål på jaktturer i titusenvis av år. Om jakt. Om kvinner. Om sport. Om familie. Skrønehistorier som er gode, og langt ifra 100 % sanne, for det er det minst viktige. Vi sees aldri igjen etter denne turen likevel. Om noen dager har han nye kunder som kommer på besøk, og jeg har nye steder å oppsøke. Vi har jo sittet rundt bålet noen kvelder den siste uka, så mye er sagt. Etter halvannen time er primusmaten delt og spist, og det er ikke mer å si. Jeg finner soveposen. Det begynner å bli kjølig – og dessverre ganske rått. Jaja … jeg finner en noenlunde bra stilling, drar myggnettet over, og ser på stjernene. Melkeveien er nesten ufattelig tydelig. Det er her ute man forstår hvorfor den fikk navnet i oldtiden, da hele jorden var mørk uten strølys fra byer som ødelegger ekte natte-mørke. Stjerner blinker. Jeg har noe hardt i ryggen. Insekter surrer. Myke vinger blafrer borti nettet. I morgen skal vi jakte på løve. Et møte skal skje mellom mann og rovdyr. Det skal bli spektakulært. Wow. Jeg gleder meg som en unge. Som en unge. Mørkt …

– 35 –

Skriket som vekker meg er nesten ikke av denne verden. Et forferdelig skrik, kombinert med en vanvittig og dyrisk latter … Milevis i drømmeland blir lydene som en motorflash av sprø bilder og tanker, men allikevel er jeg våken på sekundet. Og etter to sekunder skjønner jeg virkelig hva som skjer. Hyener har akkurat jaget et bytte rett forbi treet vårt, og etter lyden å dømme så er det over hundre meter lenger borte. Jeg kan høre kjempingen, kranglingen, slafsingen og den usannsynlig ekle lyden av ledd som blir vridd løs med makt, og bein som blir knust mellom sterke tenner. Både Peter og jeg ligger stille. Tenner ikke lampene. Etter ti minutter roer det hele seg litt. Hver har fått sitt og løpt avsted med det. Alle er happy, og de som ikke fikk annet enn restene, gnager bein i stillhet. Hjertet vil ikke roe seg. Selv en halvtime etter kjenner jeg pulsen i ørene, og selv om Peter sager ved, får jeg ikke sove igjen. Ikke bare fordi jeg er oppjaget, men også fordi jeg har vondt i hofta. For-søker å legge meg litt lenger opp. Nei. Litt lenger ned. Jajo. Men kort tid etter gjør det vondt igjen. Jeg snur meg over på magen. Faen til greier. Om noen timer får vi sola i trynet, og jeg kan ikke gå rundt i ørska hele dagen. Det blir ikke noe kos å være stuptrøtt hele dagen. Dessuten trenger vi alle sanser intakte her ute. Må få sove … men det blir bare halvveis. Jeg later som jeg sover, og først når det begynner så vidt å lysne i øst, sovner jeg skikkelig – bare for å bli vekket av soloppgangen som eksploderer som en atombombe foran øyelokkene. Faen. Jaja, voksne gutter tåler det.

– 36 –

Nakenape

Dag 2

Peter lager frokosten. Ikke bare fordi han er grei, men fordi det er jobben hans. Brød, egg og pølse. Og Peter har pakket alt som skal til, fra brødet under eggene til saltet som kicker i gang smaksløker hos menn.

De to matkassene er ikke store, men vi håper jo å felle et bytte vi kan grille over bål senere i dag. En fugl? En hare? Noe annet smått som egner seg? Peter finner nok på noe. I verste fall er det jo bare å felle en liten gaselle og steike det vi trenger. Det finnes nok av sultne kjefter som tar seg av resten. Her ute går ingenting til spille. En halvtime etter at et dyr er felt, er meste-parten spist. To timer senere har gribbene pillet bena rene. Og noen dager senere har insekter rensket vekk alt som er mykere enn bein. I Norge kan et kadaver ligge i ukevis. Dette miljøet er effektivt og nådeløst. Her overlever bare den sterkeste. Natur på sitt villeste og råeste, og allikevel er det så fredelig og har-monisk. Jeg føler meg privilegert som får lov til å oppleve det, men føler også på en spesiell måte at jeg hører hjemme her. Kanskje Afrika er et sted å kjøpe et krypinn? Gå på jakt i sola i stedet for lange, kalde vintre. Det er ikke første gang jeg tenker tanken her i landet, og det er jo alltid noe man kan vurdere når man trekker seg tilbake fra arbeidslivet. Alle skal jo på liv å død investere i ferie leiligheter i Brasil for tiden, og jammen har

– 37 –

jeg blitt med selv på den karusellen. Men jeg vet ikke … Sør-Amerika ser ut til å drukne i vold og korrupsjon, mens Afrika før eller senere må bli trøtt av det og våkne fra dvalen. Kanskje jeg rett og slett skal kjøpe meg inn i et sånt jaktsted som Wild-life Mansion Resort jeg bor på nå? Ja, ikke akkurat det, for det virker dessverre litt mer uferdig og happy-amatør enn vi trodde. Men prinsippet er jo spennende, og for å bygge slike steder for rike mennesker, trengs det alltid investorer. Da kunne jeg jo reise hit til Afrika så ofte jeg ville – og skrive det av på skatten som arbeidsreiser! Jo, det var noe å tenke mer på. Det svir i øynene. Ikke nok søvn. Faen. Jeg bestemmer meg for å felle den løven i dag, så slipper vi flere overnattinger på den jævla plattformen. Det er litt småkjipt. Men det er jævlig EKTE. Jeg kommer vel til å tenke på denne harde plattformen med glede om kort tid. Sånn er det jo ofte med jaktturer som betyr noe; de må bringe litt ekstra og overraskende smerte og ubehag. Det er noe dritt når det står på, men det er ofte det som gir oss minner for livet. Alt det ubehagelige bare blir morsomt eller til gode historier: Skituren da tuppen brakk. Jaktuka det regna sju dager i strekk. Fjellturen da man tryna og brakk håndleddet. Ferien man møtte en orkan. Det dritdårlige hotellet. Alt sånt blir til de gode historiene i ettertid. Man må lide litt for å være interessant.

– Vel, Peter. Hva med å hoppe ned og finne en løve?– Ja, sir. Vi drar nå straks. Jeg skal bare fjerne de siste mat-

restene så insekter ikke lager fest her oppe.– Ble du bitt i natt?– Ja, litt, sir. Men ingenting å snakke om. Og du?– Jeg har et heftig bitt i nakken, men det er okay. Jeg sov

ikke så godt, men jeg er okay. Fit for fight.– Okay, sir. Da kan vi plukke opp riflen på bakken, komme

oss inn i bilen, sjekke våpen og avsted med oss. Jeg vet om et

– 38 –

sted vi kan stille oss på post og hvor det vanligvis er løver rundt. Det er ikke så langt å kjøre, sir, men husk, det kan ta tid.

– Det er jeg klar over. Vi drar!Vi klatrer ned og plukker opp rifla som fortsatt ligger i gres-

set på bakken. Det falt på flatsiden og ser helt OK ut. For sikker-het skyld prøveskyter vi det bare for å sjekke at ikke kikkerten er slått ut av stilling eller noe annet har gått galt. Litt kjipt å oppdage det når 250 kilo løve kommer rett mot deg i hundre. En knaus hundre meter unna fungerer som blink, og kula sitter der den skal. Utmerket. Mesteparten av vann beholdningen vår står i tiliterskanner i bilen. Ingen vits i å hive dem opp på platt-formen, for det er midt på dagen vi trenger dem, og da er vi jo i bilen på jakt. Godt organisert dette her. Dårlig jakthotell, men flink guide. Full kontroll. Dette blir bra, tror jeg, og alt sammen er grusomt feil.

Jeg dumper ned i passasjersetet. Peter fyrer kjerra, og så bærer det avsted innover i nasjonalparken for å jakte på dyrenes konge. Et lite øyeblikk kiler det litt i balla, når det slår meg at vi faktisk risikerer endel her. Gjør vi ikke det, da? Tenk om en annen snikskytterpatrulje enn Oberst Khabbah skulle dumpe over oss? Kommer vi oss virkelig ut av den? Men det er jo ikke noe å tenke på. Denne avtalen har Peter gjort mange ganger før … virker det som, og det er nok et ganske sikkert system

– ellers ville ikke Peter våget å bli med. Siden han er neger’n i for holdet vårt, ser han mye mer ut som en ulovlig snik skytter enn det jeg gjør. Han blir garantert skutt først. Og vi har jo vitenskapsmenn-skiltene som ekstra sikkerhet. Jeg dropper tanken. I en park så stor som Skottland kommer vi ikke til å møte en kjeft. Og vi skal jo ikke akkurat plaffe løs tusenvis av skudd som kan dra oppmerksomheten til oss. Det blir maks tre, fire skudd. Og det er jo ikke sånn at vi skal plaffe ned den siste pandaen på kloden. Det er plenty med løver i parken. I hele

– 39 –

Afrika. Vi gjør ingen skade. Tvert om hjelper vi parken ved å holde løvebestanden nede og sørger for at det hele balanserer. Dette kommer til å gå fløte.

Det er lenger til plassen Peter snakket om enn jeg trodde. Siden dette ikke er en tradisjonell savanne jeg har sett på så mange programmer før, men en litt frodigere versjon, mister vi helt oversikten når vi kommer ned på sletta og inn i buskaset. Vi må kjøre sikksakk, og det går ikke særlig fort. Vi snirkler oss mellom trær og helvetes masse kratt og kjerr. Noen ganger åpner landskapet seg, og vi kan gasse på, men så blir det tettere igjen. Gresset er ikke akkurat grønt. Det er brunt med grønne strå innimellom, og så langt at det når godt opp på bildøra flere steder. All verdens skumle dyr kan gjemme seg i det. Jeg er glad vi sitter i en boks av stål. Ville ikke likt å vandre rundt her. Samtidig er det så … intenst. Så tilstede. Så naturlig. Det ser utrolig fredelig ut.

Jeg har mistet litt piffen på jakt i Norge. Etter å ha skutt min første hare da jeg var syv, har jeg vært med i forskjellige jaktlag. Alltid på farten i hælene på far, som lærte meg å elske naturen og bruke den flittig. Og med mine ressurser har jeg blitt stadig mer involvert i vernet om naturen og alles rett til å drive jakt og fiske – noe som ledet til verv innen lokale organisasjoner og også litt aktivitet i miljøvernorganisasjoner. Det er jo perfekt timing nå som hele kloden er i ferd med å smelte vekk mellom hendene våre, og noen må stå på for det man elsker, ellers for-svinner det. Kjøpes opp og smelter vekk, uten at man har gjort noe for å hindre det. Og det at man kan plutselig tjene en slant eller to på miljøfokuset, gjør det bare enda mer interessant.

Det er ikke nok å bare mene ting. Jeg fnyser av papir-tigrene i departementet som knapt veit hvordan tyttebærlyng ser ut. Som varamedlem i styret for en miljøvernorganisasjon kan man ikke være sloppy eller falsk. Man må GJØRE ting.

– 40 –

Være til stede i naturen. Bruke naturen til alles beste. Vise folk veien. Lære seg mer av verdens natur gjennom erfaring. Øke folks bevisst het, legge press på myndigheter og gjøre sine små nyttige ting selv: Bytte til sparepærer. Senke temperaturen. Ta med seg søpla hjem. Gi barna god miljøoppdragelse. Den slags. For selv om det er en klisje, så er det barna som skal arve alt sammen og administrere det til beste for alle som kommer. Jeg elsker natur … men i ærlighetens navn må jeg si at spenningen ved å skyte elg 30 år på rad, kanskje blir litt tynnslitt. Det er jo hyggelig. Bålet, ljugehistoriene, kaffen med no’godti, gutta, drivingen, stillheten, hviskingen, trådkorset, skuddet, og braset i lyng og kvist når 400 kilo går ned for telling. Men … vel. Det er jo faen så mye MER der ute. En hel verden. Hvis man har interessen, pengene og tiden, altså. Jeg har det. I massevis.

Siden vi har mista utsikten ser vi ikke så mange dyr. Men etter å ha forsert et parti med enda tettere vegetasjon, nesten som en liten skog, åpner plutselig landskapet seg. Se HER, ja. Dette er mer typisk savanne. Vi har kursen for en ganske stor fjellknaus. Peter kjører en gang rundt den for å forsikre seg om at det ikke ligger en løveflokk og sover på baksiden, smiler som alltid og parkerer inntil steinene. Det er rett og slett å bare gå rett fra panseret og ut på steinene. Herfra har vi full oversikt over landskapet. En perfekt jaktpost. Nå er det bare å dra frem solkrem, klappstol, kaffe, shades og vente. Akkurat som på postjakt i Norge. Det blir litt som å fiske. Man vet aldri når og hvor det biter. Og her har vi jo ikke noen drivere eller bikkjer som driver viltet rett mot oss. Vi er helt i tilfeldighetenes vold. Topp. Sjekk rifla igjen. Sjekk contenderen. Alt klart. Nå kan de bare komme.

Men kommer de?Nei.

– 41 –

Og de kommer ikke … og kommer ikke … tiden går …

Det er noe inni helvete varmt!

Det er mye annet som kommer: Impalaer. Gaseller. Sebraer. Giraffer langt unna. Og Gnuer nære innpå. Ikke horder av dyr, men det lekker noen forbi nå og da. Alle ser pussig nok ut til å gå samme vei.

– De er på vei til vannkilden, sir, svarer Peter som om jeg har spurt ham gjennom telepati.

– Det forstår jeg jævlig godt! Sola er en flammekaster, og det hjelper ikke at steinen vi sitter på er reine grillen. Vi drikker hele tiden for å holde ut – og dette er ikke engang den varmeste tiden på året. Selv ikke en ørliten bevegelse i luften her tre meter over sletta hjelper det minste. Peter har forklart meg at løver er noen jævla slappinger. Og jeg har jo sett noen program-mer om dem: De tilbringer stort sett hele dagen med å slappe av under et skyggefullt tre, mens de fordøyer de seks kiloene med kjøtt de trenger hver dag for å overleve. De sover. Slikker hver-andre. Dasker fluer med halen, parer seg helt ubegripelig ofte, og gir stort sett faen i byttedyr så lenge det ikke vakler forbi på to brekte bein og ber om å bli spist opp. Dyrenes konge, my ass. Og selv ikke når byttedyr faller oppå dem er det sikkert at de gidder; noen ganger sender de bare løveunger ut så de kan få noe å bryne seg på, eller leke med. Å være løve virker med andre ord ganske bedagelig. Men før eller senere blir de tørste. Da lunter de med huet høyt til nærmeste vann, drikker en liten bøtte, og lunter tilbake til treet og parer seg en fem-ten, tjue ganger til. Eller finner et nytt tre og gi blaffen under. Mye bedre å jakte i den kjølige natten, så de fleste byttedyr lar løvene komme utrolig nære nå på dagtid. Det er naturens egen våpenhvile. Men det er klart: Hvis en dum, liten gnukalv surrer

– 42 –

seg av gårde alene og serverer seg selv på et sølvfat, så kan man jo alltids ta en smak. Man er da løve. Smatt-smatt. Men det er altså om natten det skjer. Da er det slutt på dorskingen for hele flokken, og de stakkars byttedyrene har ikke en sjanse.

Så her sitter vi og venter. På tørste løver. Eller de som jakter om dagen. Løvinner med unger. De tør ikke alltid jakte i flokk, for hannløver er løveungers verste fiende. Og ungdomsløver danner små grupper – særlig hannene, som streifer rundt og lager faenskap hvor de enn kommer. Men jeg vil ikke ha en ungløve eller en løvinne. Jeg vil ha en hann. En diger hann på sitt flotteste. Alfahann mot alfahann. Det blir praktfullt.

Hanner kan bli så ville og gærne at de ikke engang har tid eller ork til å jakte. Det tar hunnløvene i flokken seg av, mens han bare flyr rundt og vokter territorier og sloss med andre hannløver som har lyst til å parre seg. Hun legger ned byttet. Han spiser først. Bare han får parre seg. Og rundt finnes masse hannløver som gjerne utfordrer ham om plassen. En domi-nant hannløve lever bare i seks–sju år. Det blåser enda hardere på toppen i løveverden enn i City. Til slutt er det noen som gir ham juling, sender ham ut alene, og der dauer han ensom, glemt, syk og utsultet kort tid etterpå. Var det noen som sa at det er bedre å brenne ut fort, fremfor å bare fade vekk? Tja. Det får nå være måte på. Villdyr.

Timene går.Langsomt.– Tror du at du kan treffe den steinen der borte, sir? Jeg

skvetter til. Faen. Jeg SOV! Bøyd over rifla. Jeg sov. Er det mulig å være mer amatør? Hallo!?

– Hva? Hvilken stein? Jeg kremter og gnir øynene.– Den steinen der borte, sir. Tror du at du kan treffe den? Jeg

myser over sletta gjennom varmedisen. Peter peker på en knaus maken til den vi sitter på sikkert 500 meter unna.

– 43 –

– Det er en liten stein som balanserer på toppen av de andre steinene, sir. Ser ut til å være omtrent på størrelse med en hund. Tror du du kan treffe den? Jeg løfter rifla til skulderen og studerer målet gjennom kikkerten. Steinen har sikter til sitter på toppen av en knaus.

– Jeg vet ikke. Ser ut til å være en ganske liten hund, synes jeg.

– Nei, nei, sir. Det er en stor hund. En Grand Danois.– Det er en Chihuahua, Peter. Og ja – jeg kan treffe den.– OK, da prøver vi begge to. Du først, sir.– Jeg vedder ti dollar på at jeg treffer den på første skudd.– Best av tre, smiler Peter. Stående skyting. Ti dollar, sir. Jasså

så han tar den?! Jaja – det er jo ikke noen i nærheten som vil protest ere. Og vi har jo nok av ammo i bilen. Bare kikkerten på rifla mi koster mer enn ti av hans rifler. Jeg har aldri sett Peter skyte, men regner meg selv å være godt over gjennom snittet. 500 meter er langt, men det er likt for begge, så det burde være en lett match. Jeg beregner vindhastighet, varme og distanse. Justerer kikkerten min forsiktig mens jeg reiser meg opp. Stående skyting på 500 meter? Det er jo latterlig. Jeg sikter. Bang!

– AAAAhahahaha! Du bomma, sir. Jeg banner inne i meg. Målet hopper og danser bak trådkorset. Det er jo helt umulig å gjøre stående. Peter løfter rifla. Sikter. Vel og lenge. Bang! Jeg banner når jeg ser den lille støvskyen sprette opp fra steinen gjennom kikkerten min. Peter treffer godt ut på siden, men han treffer. Faen. Min tur. Stødig nå. Steinen hopper og spretter i varmedisen. Dritt. Jeg skjelver som ei kjerring også. Senker rifla, bytter posisjon og sikter igjen. Holder pusten, kiler av trekkeren og … bang! Blink! Nesten midt i! Jeg ler. Peter smiler som alltid og sikter igjen: Bang! Men denne gangen kommer det ikke noe støvsky. 1–1. Siste skudd avgjør. Nå må jeg bare treffe. Bang! Dritt! Jeg banner så det ljomer utover sletta, men det

– 44 –

plager ingen: Skuddene våre har tømt området for vilt. Jaja. De kommer snart tilbake. Liten pris å betale for litt under holdning. Bang! Og selvfølgelig treffer den alltid smilende neger’n midt i fletta. Faen i helvete!

– Jeg hadde flaks, sir.– Nei det hadde du ikke. Du er fordømt god til å skyte.

Hvor har du lært det?– Vel, dette er Afrika, sir. Jeg gikk med våpen til skolen da

jeg var ti.– På grunn av løver?– Nei. De andre villdyrene … Han blir taus og alvorlig et

sekund. Jeg gikk sammen med søstrene mine. Peters øyne smiler ikke, og jeg har ikke lyst til å forfølge temaet. I ren frustrasjon hever jeg rifla igjen.

– Best av fem? Peter lyser opp.– Du er vel ikke en dårlig taper, sir?– Langt ifra! Jeg lot deg vinne så du ikke skulle bli lei deg.– Hvite menn burde gjøre det oftere, sir. Vi ler hjertelig

begge to, uten at jeg likte kommentaren noe særlig.– Best av fem! Jeg brenner av to skudd til, men ingen av dem

treffer. Selvfølgelig. Hva må egentlig til? Fordømte drittrifle …jeg får lyst til å hive den veggimellom! Petter hever rifla si, men han bommer også på begge. Jeg kan ikke fri meg fra tanken på at han gjør det med vilje.

– Du skylder meg ti dollar, sir. – Du fortjener tjue dollar, Peter. Jeg smiler så tappert jeg kan, men ingen liker jo å bli dissa

av en guide.– Jeg gir deg pengene når vi er tilbake på Resorten. Men

Peter ser ikke på meg lenger og smiler ikke lenger. For første gang ser jeg en blek neger. Han stirrer over skulderen min rett mot bilen. Snur meg. Fryser. Hjertet stopper.

– 45 –

Bare ti meter unna står den. Noen meter til siden for bilen vår. Og kameraten står bare noen meter lenger bak. De ser på oss med de iskalde, granskende øynene så store som golfballer over kraftige, gule nesepartiet. Munnen ti meter unna er såvidt åpen og man kan skimte de kritthvite hjørnetennene så svære som tommeltotter. Den lange halen med den mørkebrune hale-kosten vagger ørlite frem og tilbake. Som om den forsøker å hypnotisere oss. Hele kroppen ligger lavt, den ene labben er fortsatt løftet. Jeg svelger. Hever rifla, og så går hjernen i lås …

Rifla er tom.

Fem skudd i magasinet. Fem skudd mot steinen. Alt viltet disse to kongene lusket på har sikkert blitt jaget hulivold av bråket, og alt som står igjen på menyen er to idiotaper. Som står høyt og synlig og lager mye skummelt bråk, men også får mye opp-merk som het. Og de er kjøtt. Jeg kan ikke tro det. Kan ikke tro det! Så kommer jeg på at Peters rifle også er tom, og med ett innser jeg at vi er bare noen sekunder fra å dø, og da klarer jeg ikke lenger å holde lyden inne. Den bare kommer ut av halsen og over leppene som … en slags … ynkelig … jamring. Den høres fjern ut. Og tiden står stille.

Den andre løven kommer også nærmere. Jeg kan se nese-borene bevege seg. 20 meter. 15. Den sniker seg sidelengs og forsvinner nesten i ett med det høye gresset, men nå er vinkelen mellom dem så stor at jeg ikke kan se på begge samtidig. De gjør ingenting. Bare glor på oss. Usikre, men ikke redde. To unge hannløver som har teamet opp etter å ha blitt fordrevet fra mamma, og ikke får lov å gå i nærheten av en skikkelig løve-flokk med hunner og en dominant hann. De kan drive rundt noen år. Teame opp med andre hannløver og danne små flokker på fire, fem dyr som lager hælvete hvor enn de kommer. Og

– 46 –

alltid er ivrige etter å finne dominante hanner ved slutten av sin regjeringstid.

– Whhhoooooooh! Alllllalllalllallaaaa! Peter fekter med armene og brøler alt han kan. Går et skritt nærmere løven, pluk-ker opp en stein og kaster den. Løven gjør et forundret hopp til siden, går to skritt bakover og slikker seg rundt munnen med nøyaktig samme kroppsspråk som en vanlig norsk huskatt. Men der stopper likheten. Den ser på steinen jeg kastet. Snuser på den. Lenge. Peter rygger bakover de få skrittene mot meg.

– Sir! Contenderen! Hva mener han? Så går det opp for meg. Jeg har den jo på høyre lår. Det svarte skjeftet faller fint i hånden. Jeg forsøker å dra den opp, men kommer på at jeg må åpne hempen. Det er da jeg begynner å skjelve. Helt uten kon-troll, og det blir en nesten umulig oppgave å åpne trykknappen som holder hempen og våpenet på plass. Febrilsk. Må ta meg sammen. Hvor ER den andre løven. Hvor? Der. Den mørke manen går nesten i ett med gresset. Jeg vipper opp våpenet. Peter holder hånden åpen. Han vil ha den.

– Hvor er revolveren din, spør jeg ryggen hans, for jeg kan ikke se revolverhylsteret.

– Den ligger i bilen. Så husker jeg at han spente den av, for den gnagde mot midtkonsollen når vi kjørte.

– Gi meg contenderen. Jeg har ikke lyst til å gi slipp på det eneste våpenet vi har, men gir den nølende til ham. Ingen brå bevegelser. Peter holder contenderen frem og sier rolig.

OK, sir – gå veldig langsomt og rolig mot bilen …Han brøler mot løven igjen. Den ser mer forundret ut enn

skremt, og gjør ingen tegn til å rømme sin vei. Jeg lurer på om jeg også skal kaste en stein, men klarer ikke gjøre noe som Peter ikke ber meg om. Han er guiden … han bestemmer. Han får ta seg av dette her, han har jo greie på løver ikke sant? Bilen har ikke noe tak så den vil ikke beskytte oss fullstendig mot

– 47 –

angrep, men løvene blir sikkert redd den. Jeg ser mot plassen vi satt før skytekonkurransen begynte. Der ligger det flere maga-siner, men det er ikke snakk om å bevege seg i den retningen, for i gresset der ligger kameraten og lusker, og han har rykket nærmere nå. Løfter hodet og følger med. Men Peters brøling og modige vifting med armene ser ut til å ha tatt motet fra dem. De nøler. Rygger. Det betyr vel at teknikkene jeg har sett på National Geographic faktisk virker, og løver er ikke så farlige som man vil ha det til, gjør det ikke? Dette kommer til å gå bra.

Jeg stepper over på panseret av bilen som om det var en fortøyd båt og klatrer over frontruten.

Dette kommer til å gå bra.Jeg setter meg ned i førersetet, og kaster den tomme og

ubrukelige rifla i baksetet.Dette kommer til å gå bra.Føler meg nesten sikker nå, selv om den ene løven bare er

syv meter fra bilen. Dette er jo bare merkelig … det er en fin dag, sola skinner og det står to løver rett ved som om vi var i zoo. Jeg er pakket inn i stål.

Klart det går bra nå.Peter fekter med armene og brøler igjen, fekter med armene

og roper «START BILEN», mens han beveger seg mot panseret på bilen for å stige ombord. Må flire litt av hele greia. Det er jo litt komisk sånn han veiver med armene som en jævla orangu-tang. Jeg ser ned et øyeblikk for å finne nøkkelen, vrir den om og bilen starter med et brøl.

Et brøl. Kort. Konstaterende. Effektivt. Men det er ikke bilen som brøler.

Og når jeg ser opp er Peter under en av løvene. De sloss. 75 kilo neger mot 200 kilo løve. En til hopper opp på knausen. Og en til. Tre? Jeg ser scenen gjennom det skitne frontvinduet. Den kraftige aluminiumsrammen får det nesten til å virke som

– 48 –

en TV, for dette kan da ikke være ekte? De angriper ham fra alle kanter. I strupen. I armene. I skrittet. Et halvkvalt skrik. Klær spjæres. Bein knekker. Så blir scenen rød. Et dumpt smell når magesekken punkteres og innholdet spruter utover. De krangler. Biter vilt etter hverandre. River av kjøttstykker. Jeg merker at jeg står i setet. Hvorfor faen står jeg i setet? Munnen min er åpen. Den minste av løvene blir banket opp av de andre og bakker unna. Den snur seg mot meg.

De gule øynene store som golfballer er helt uten andre følel-ser enn sult. Det drypper blod fra snuten dens som den slik-ker åndsfraværende. Den har arr over nesen, og et hakk i øret slik løver skal ha – trass sin unge alder. Den pistrete ungdoms-manen er full av tistler, og den har søle og blod på labbene. Den kommer mot meg, og i det den hopper, deiser jeg ned i setet og hugger bilen i gir. Tramper på gassen akkurat i det løven lander på panseret med en uvirkelig dempet lyd fra myke kattepoter og harde klør mot metall. Men at bilen plutselig beveger seg bakover, ødelegger hele angrepet. Den bommer, havner halv-veis over frontruterammen og får panikk. Vi kjører bakover på full gass mens jeg snur meg i fartsretningen både for å komme vekk fra dyret, men også se hvor vi kjører. Løveklørne klorer meg på ryggen. Bakbeina krafser på panseret. Så får den tak, og sparker seg over frontglasset og lander skrekkslagen med magen over passasjersetet med hodet bakover i fartsretningen og poter og hale i alle retninger og rumpa farlig nær girspaken, noe som gir den enda mer panikk, og den kraftige halen med skitten dusk rapper til meg over øynene så jeg blir blindet. Det stinker villdyr, villmark og rumpe. Det hele må naturligvis se urkomisk ut, men hos meg er det bare adrenalin og urinnstinkt. Jeg griper etter dørhåndtaket og hopper ut i fart. Den åpne døren klakker til meg i bakhuet så jeg ser små pippipper flakse rundt hodet. Jeg kan til og med høre lyden, og jeg lander helt

– 49 –

uten verdighet på magen, ruller rundt, og ser opp i forundring mens løve og bil forsvinner bakover på savannen i 15 km/t. Jeg puster hurtig som en døende soldat. Svimmel nå. Vond ankel og stjerner for øynene, men drit i det. 60 meter unna har enda en ung hannløve blitt med på Peter-middagen. Den trekker seg bakover fra resten av flokken med en mørkebrun arm i kjeften. Armen vinker muntert til meg når albueleddet slenger rundt. Den har åpen hvit håndflate med giftering på, og jeg spyr som en gris mens jeg faller på kne i rent adrenalinsjokk. Ikke lurt. Ikke tiden og stedet for det.

Lyden av menneske som spyr, får en av dem til å snu seg nysgjerrig og når jeg ser opp, glor hele flokken på meg som om de var japanske turister, og jeg er hovedattraksjonen. De er kanskje ikke så sultne lenger, men hey – der står det en dessert midt ute på sletta og ser helt ufarlig ut, hva med å sjekke det nærmere? Hmmmm … Jeg hulker faktisk, klapper meg på låret, men hylsteret til contenderen er tom, og uansett tar den bare ett skudd. Bedre enn ingenting nå, men hvor ER den? Hvor er rifla mi? Hvor er rifla til Peter? Hvor er revolveren? Vi var væpnet til tennene for fem minutter siden, vi har planlagt dette i måneds-vis; hvordan i hule helvete kan jeg stå pipp alene blant en drøss løver i den afrikanske villmarka strippet for alt unntatt klær? Hvordan skjedde dette? Det er jo latterlig! Må tenke. Tenk!

Men det er ikke tid til å tenke, for der hopper den første av løvene ned fra knausen og setter en målbevisst langsom kurs mot meg. De andre reiser seg fra blodbadet og følger etter. Jeg ser gribber som øyeblikkelig stuper ned og nyter anledningen til å smake på guiden min … min midlertidige venn i to ferie-uker. Eller fillene som er igjen av ham. Knausen er rød. Røde pote merker over det hele. Et eller annet sted på den andre siden av knausen ligger sekken min og ammunisjonen. Gjør den ikke? 50 meter unna nå. Fortsatt bare går løven dovent som

– 50 –

en huskatt som skal sjekke kattedøren for niende gang. Casual, med all verdens tid, men allikevel målbevisst. Forpotene peker innover på en merkelig måte når den går. Gule øyne. Åpen munn med pesende tunge, blodig snute og åpne nesebor. 40 meter. Den ser akkurat ut som den jeg har drømt om i årevis. Bortsett fra at i drømmen var det alltid å se den gjennom et teleskopsikte med et trådkors i panna.

Jeg stabler meg på beina. Ser etter bilen. Ser den ikke. Ryg-ger bakover. Forsøker å tenke, men får det ikke til. I stedet snur jeg meg og løper. For livet. Først uten mål eller mening, men så mot en liten treklynge. Tre–fire trær som står tett sammen på savannen. Løper. Sprinter. Merker nesten ikke den vonde ankelen. Kjenner bare pusten av død og filleriving i nakken. Hvor er den nå? Ti meter igjen til første tre. Ganske stort. Ingen lave greiner, men jeg enser det ikke. Jeg kan fly nå. Hører tunge, store poter og pusting i gresset bak meg, som gir meg enda mer fart, og … jeg bare løper opp stammen. Har ingen annen forklaring. Det er aldri noe spørsmål om jeg kan komme opp, bare et spørsmål om jeg rekker frem i tide. Og det gjør jeg. Så-vidt. Jeg henger over magen på nederste grein, og en diger løve-labb dasker til beinet mitt så jeg praktisk talt blir slengt opp på greina. Hvilken ufattelig kraft! Den hopper etter, krafser besatt på stammen så barken spruter rundt klørne, og jeg ser rester av Peter i tennene dens. Ser langt ned i gapet mens den snerrer for-banna og vilt så ørene mine rister. Krafser. Så nær, så nær, men akkurat ikke nok – men allikevel så pisser jeg på meg der jeg henger, og spyr en gang til mens jeg klamrer meg fast til greina for bare livet, og våger ikke røre en muskel. Hele treet rister. All den katteaktige verdigheten er flerret av, og den er som en løpsk skogsmaskin låst fast på full gass, men den kommer ikke opp. Mer bark spruter, men den kommer ikke opp. Kommer ikke opp! Haha. Den kommer ikke opp! Sjakk.

– 51 –

Så her henger jeg som et slakt. Svimmel. Livredd. Vondt. Tre–fire meter over bakken på en grein. Hjertet hamrer. Rett under meg sitter dyret som en snill pusekatt igjen og slikker en pote. Trallala, liksom. Fraværende, som om den aldri var inte-res sert i meg, og jeg like godt kunne vært laget av selleri. For sik-tig, endeløst forsiktig, slipper jeg det krampaktige taket i greina. Litt fordi jeg faktisk holder på å få krampe, og litt fordi hodet begynner å fungere igjen. Jeg aker meg bakover mot stammen, senker beina og begynner å klatre bakover med armene slik at jeg til slutt sitter skrevs over roten av greina, med ryggen mot stammen. Jeg har faktisk pisset på meg, det er det første jeg konstaterer, og jeg griper meg selv i å lure på hvor skiftet mitt er. Hvor alt er. Jeg sjekker hylsteret til contenderen igjen. Det er fortsatt like tomt. Hvor i helvete ER alt sammen?! Dette er jo helt latterlig. Jeg sitter i et tre, midt i villmarka, ubevæpnet og alene med en jævla løve under meg. Som nå viser seg å ha blitt to. Og enda en er på vei. De er alle kvalmende røde rundt snuten, og slikker og slikker for å bli rene. Feite fluer overalt.

– OK. Slapp av nå. Dette er ikke noe problem. Dette løser seg. Jeg ser meg rundt. Digert tre. Det er en annen grein litt over og til siden, og dermed er det bare å gripe tak og reise seg forsiktig opp. Forsiktig. Jeg skjønner jo hva som vil skje hvis jeg faller ned. Løvene titter opp på meg med et der-sitter-du-godt blikk, men mister fort interessen. Bare ørene er fortsatt vendt mot meg.

– Hah! Hva venter dere på, da? At en grein knekker. Det skjer ikke. HUSJ! ÆÆÆÆÆÆÆH! Men det virker ikke ikke. Den ene gidder såvidt å se på meg med litt bekymring i blikket, men det går fort over. Faen. Jeg klatrer litt oppover i treet. Det må da finnes et tryggere sted litt høyere opp? Jada. Stammen deler seg og lager et fint sted å sette seg. Ikke behagelig, men bedre og tryggere enn lengre ned. Sklir jeg her, faller jeg bare på

– 52 –

neste grein, ikke helt ned til bakken. Jeg snakker med meg selv igjen for å få et snev av normalitet over situasjonen.

– OK. Dette er noe dritt, men det er ok. Holder hendene foran ansiktet og gnir det hardt.

– De må jo gå herfra før eller senere. De må jo bli lei? Sultne eller noe? Tenk nå: Hvor ER alt sammen?

Jeg tenker: Revolveren er i bilen sammen med rifla mi. Revolveren er ladd, men det er ikke rifla, men det ligger ammu-ni sjon til rifla i bilen, så der er det en mulighet. Men hvor er bilen? Hvor langt kan den kommer før den treffer et tre og stopper? Den kan umulig være altfor langt unna. Rifla til Peter må ligge i gresset ved klippene et sted, men den er tom og all ammunisjonen ligger i bilen. Contenderen ligger også ved klip-pene vi satt på, det samme gjør sekkene våre med maten og vannet. Men contenderen har bare ett skudd i seg – riktignok en riflepatron som kan stoppe en angripende elefant når alt annet har klikket, men ett skudd får meg ikke ut av denne knipa. Maten og vannet vårt står også der borte på klippene. Hvor langt er det? 300 meter? 350? Noe sånt. Jeg kan løpe dit på kanskje ett minutt, men det hjelper jo ikke siden det ikke er ammunisjon eller ly der. Det kunne like godt ha ligget på Uranus.

Vent! Hadde ikke Peter noen patroner i beltet sitt, eller i vesten? Jeg husker ikke. Vet ikke. Mannen var glad i ammo, men ikke særlig organisert. Og nå spist. Jeg får gåsehud. Jeg klapper meg på vesten for å komme videre. Hva har jeg med meg? ID, penger, fyrstikker, feltflaske, lommelerke, lommekniv, lite digitalkamera … og ikke noe særlig mer. Og det er veldig, veldig ubehagelig å ha pissa på seg. Det er klissete, tørtvått og veldig tilstede.

– Faen! Faenfaenfaen! Jeg skriker så høyt jeg kan noe ganger, og det gjør egentlig ganske godt.

– 53 –

– Jaja, sier jeg til meg selv. Det kunne jo vært verre? Om noen timer forsvinner løvene, og jeg kan løpe og hente con-tenderen og vann. I verste fall må jeg bli her oppe i natt, men i morgen har i hvert fall dyra funnet noe annet å jage, og da kan jeg klatre ned igjen og finne bilen. God plan.

Bilen, ja! Siden jeg er så høyt oppe, kan jeg sikkert se hvor den har stoppa. Jeg reiser meg opp igjen. Klatrer litt rundt, men det er et fordømt buskete tre, som er bredt og flatt og egentlig ikke gir noe særlig utsikt andre veier enn nedover og oppover. Jeg må klatre nedover igjen. De gule pelsjævlene ligger og sover i skyggen, men ørene holder øye med meg og klatreturen min fortsatt. Venter på lyden av ei grein som knekker og et skrik mot bakken. Drittsekker. Myndighetene kommer til å ta seg av dem nå som de er menneskeetere. Ingen fremtid for dem, nei.

Her nede ser jeg i det minste sporene av bilen. Dessverre forsvinner de rett gjennom et kjerr, og jeg står for lavt til å se hva som er bak kjerret. Ja, det føyer seg jo pent inn i rekka av dagens katastrofeklase. Faen igjen. Men nå vet jeg hvor den har tatt veien, og da er det jo bare å klatre litt høyere, finne et hull i bladverket og dermed få øye på bilen. Den kan jo ikke være så langt unna? Den kan jo ikke dure avgårde fortsatt? Kan den? Nei, hallo! Riktignok er det mer åpent her enn ved plattform-basen, men det er nok av trær og stein som ville stoppe den før den kom for langt. Jeg klatrer høyere. Forsiktig. Titter gjennom bladverket, lener meg utover, strekker hals. Jo. Jeg kan se forbi buskene nå. Og tror jeg kan se hjulsporene fortsette bak busk-aset, men bilen ser jeg ikke. Faen, den må jo være der et sted!

Jeg innser at jeg må få øye på den. Kan ikke bare bevege meg ute på savannen på måfå i håp om å finne den. Og uten bilen, ingen ammo. Ingen ammo eller bil, ingen mulighet til å komme seg helskinnet tilbake til plattformen. Og når jeg ende-lig kommer dit … hva da? Og for første gang slår deg meg:

– 54 –

Dette er faktisk ganske alvorlig. Ikke bare har guiden min blitt drept, men jeg er faktisk strandet her oppe til løvene under går sin vei. Og når de går … hva da? Hva gjør jeg da? Jeg kan sikkert finne plattformen, for åsen hvor den ligger ser jeg tyde-lig herfra. Langt unna, men tydelig. Er det ikke den åsen der borte da? Dessuten finnes det vel fortsatt hjulspor jeg kan følge tilbake i riktig retning. Men hvordan finner jeg tilbake til jakt-hotellet? Jeg har ikke noe kompass. Ikke noe kart. Ingen guide lenger. Ingen satelittelefon. Jaja … den tid den sorg. Bare de gule jævlene der nede kunne stikke! Jeg skulle gladelig plaffet dem til døde her og nå, jævla menneskeetere.

– Dette skal dere få igjen! Tre par ører vrir seg mot meg … men de ser ikke opp. De gidder ikke.

Dere kommer til å bli jaktet på og plaffet ned for det dere har gjort! Pang! Pang! Pang! Pang! Å … se … der har fjerde-mann slått seg sammen med dem igjen. Så godt kamuflert i det høye gresset at jeg ikke så ham komme engang.

– Dere skal DØØØØ! Jeg brøler det manisk som en gal professor, men hvem bryr seg om det her ute? Ikke løvene i hvert fall.

Nei, nå får jeg slutte å oppføre meg barnslig! Jeg bestemmer meg for å klatre rundt i treet og finne det beste utkikks punktet for å se bilen. Må finne bilen. Finner jeg den, kan jeg bare vri om nøkkelen og kjøre hjem. Hvor jævla vanskelig kan det være? Så kommer jeg til å tenke på … hadde Peter noe kom-mu nika sjons utstyr nede i sekken sin? En walkie-talkie, telefon eller noe? Han har ikke nevnt noe sånt, men det ville vel være rart for en guide å dra ut i bushen uten noe sånt – ville det ikke? Men så kan man jo stille spørsmål om hvor god guide han var siden han ligger flenset i sola der borte. Jeg ser bort på steinene hvor vi satt. Det er helt utrolig. Steinene er fortsatt litt fuktige og flekkete, men holder på å tørke opp. Det er ikke andre spor

– 55 –

å se av Peter. Noen mindre fugler lager leven bak steinen, så jeg antar at restene har endt opp der. Noe så ubegripelig. Noe så grotesk! Løvene må ha vært desperate av sult for å angripe oss sånn. Mennesker er tross alt ikke normal løvemat. Hva i alle dager fikk dem til å gå berserk sånn? Fatter det ikke. De må være av det slaget som har smakt menneske før. Jeg grøsser, og tenker på hvordan det ville være å falle ned på bakken. Kjenne tenna og klørne. Å faen. Plutselig er jeg svimmel. Bladene og greinene går rundt og rundt, kjenner beina vakle. Jeg griper en grein og klamrer meg fast. Puster for fort. Må roe ned. Få kon-troll over panikken. Dette ER ikke noe problem! Det er IKKE noe problem! Jeg plasserer hodet mellom knærne og sier det flere ganger høyt til meg seg. Dette er ikke noe PROBLEM! Jeg må hente vann og våpen, finne bilen, kjøre til hotellet, kontakte politiet, et jaktlag tar seg av morderløvene, og Peters levninger blir plukket opp og tatt med hjem for å begraves. Og så har jeg en tung historie å fortelle kona hans, og en helvetes historie å fortelle gutta. Sånn blir det. Sånn skal det bli. End of story.

Og det sitter jeg og forteller meg selv til sola går ned. Det blir kjøligere. Jeg er sulten og tørst, har vondt i rumpa og lukter piss. Så hører jeg bevegelse der nede. Det rasler i gresset. Tasser i poter. De har faktisk tenkt å gå! Takk Gud for det. Men de har ikke noe mål og mening. Bare går litt rundt omkring, småsloss og leker med insekter. Jeg regner med at de går ut på jakt litt seinere, de må jo det? Kanskje de går ned til vannhullet også, og hva gjør jeg da?

Ja, hva gjør jeg da? Det blir fort mørkere. Klatrer jeg ned av treet og sprinter bort til knausen for å hente vann? I stup-mørket? Aldri i verden. Det er jo det rene selvmord. Det er å be om å bli nattmat. Natten er den beste jakttiden, og det vil være galskap å finne på noe sånt. Men på en annen side: Det er jo om natten løver er ute å gjør andre ting enn å dorske seg under et

– 56 –

tre. Hvis jeg ikke slipper unna om natten, når skal jeg gjøre det da? Jeg veier for og imot. Men en ting er sikkert: Jeg er omgitt av dyr som ser mye bedre om natten enn jeg. Jeg kan ikke se dem i mørket, men de kan garantert se meg. Kanskje de til og med regner med at jeg skal hoppe ned om natten, og legger seg på lur for å vente på meg og …

Nei.Neineinei. Hallo.– Skjerp deg mann. Nå er du rett og slett paranoid. De er

tross alt bare dumme dyr. Farlige, men dumme dyr. Og hvorfor snakker jeg med meg selv igjen?

Etter å ha tenkt nøye over det, bestemmer jeg meg for å tilbringe natten i treet. Jeg vet ikke hvordan i huleste jeg skal overleve det, men det er det tryggeste og mest logiske å gjøre: Her oppe kan ingenting skade meg, og der nede er det plenty som kan skade meg. Jeg er blind om natta og kan ikke ta sjan-sen. I morgen når sola står opp, har løvene funnet et annet sted å ligge, fått seg en annen hobby enn å irritere meg, og satt tenna i langt større, saftigere og mer velsmakende ting. Og når de er borte, kan jeg sprinte bort til knausen på en lynekspedisjon, raske med meg det jeg finner og returnere til basen her i treet. Fin plan. Sånn må det bli.

Dermed setter jeg i gang med å tilbringe natten i treet. For-søker å finne et sted jeg kan legge meg ned, men det er ikke snakk om. Kløften hvor stammen deler seg er ikke aller verst å sitte i, men over lengre tid gjør det vondt. Å sove der kommer til å bli en kort, pinefull opplevelse. Jeg får heller belage meg på å holde meg våken. Slite meg gjennom natten, og passe på at jeg ikke sovner – for da risikerer jeg å falle ned. Det skulle jo tatt seg ut. Så jeg sitter. Reiser meg opp og strekker meg. Setter meg ned. Hviler hodet i hendene. Hviler hodet på knærne. Gnir an-siktet. Alle ting vi alle har gjort en søvnløs natt. Klasker mygg.

– 57 –

Stikkene deres klør, og det blir mange av dem – særlig på nakne armer og legger. Det klør i skrittet og lukter for jævlig. Munnen er tørr og klebrig. Øyene blir langsomt til sandpapir. Dessuten er det kaldt. Nei, ikke kaldt: Bare fuktig og akkurat så kjølig at det er fordømt ubehagelig – som så mye annet. Jeg hører lyder og bråk. Skrik og knurring. Hyenelatter og gnurauting. Men underholdende er det ikke i mørket. Og stort sett er det overraskende stille og fredelig, med en monoton, søvndyssende insektsang som selskap.

Fy faen for en natt.