unikum februar 2015

Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre skoler tilknyttet Samskipnaden. Avisen er politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis.

Unikum forholder seg til Vær Varsom-plakaten og Pressens Faglige Utvalg. Føler du deg utrettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt av Unikum ber vi deg kontakte redaksjonen.

erika r. erdösansvarlig redaktør

[email protected]

Leder InnholdFreedom is for ideas, not for bullies…“When people, states and movements fall to using violence, it is a symptom that someone has failed the principles of being human. Being human means preserving life. The use of words and not violence must be demanded from every person, state and religion. In our Europe, in our international society, the right to live in peace is as fundamental for a religious worshipper and an immigrant as it is for a native, secular citizen.

The atheist may not approve of religious ceremony and teachings, and the worshipper may not like certain writings. Still, both have the right to be safe. And the duty to leave others alone.”Alexander Kemp writes about the debate around freedom of expression, a freedom that violence has recently attacked in Paris and how freedom is for ideas and not for bullies. Amit, the first Israeli international student at our university is showing us his side of the story about the Palestine-Israel conflict. Sigve is arguing for a bigger influx of youth into the national decision-making arena. Maybe not everything has to be flavoured according to a political program, but rather young minds could come together and discuss in order to find a good solution. Ole Håvard explains how the seduction game takes place and what are its mechanisms. We also find out why the culture prize given by SIA has been cancelled and what opportunities the students have to get funding for various projects that would improve the cultural environment at the university. Michael Prince talks about music and books and how a “happy disposition” might just be something one is born with.

All this and much more you can read in this edition.

We, at Unikum, wish you all a Happy New Year, a productive semester and encourage you to take some genuine breathing moments now and then, relax and find your inner-peace, re-evaluate and re-organize, dream and learn to recognize the experiences that can live under small things and can bring authentic joy.

Smile, take one step at a time and remember to read us now and then.

4

6

8

11

12

16

18

20

22

24

28

32

Testing Humanity

Israel-Palestine

Alt du bør vite om statsbudsjettet

Tom Børge mener

Love is stronger than hate

Taking charge

SIA Kulturpris

A Hitchhiker´s guide

Rett tro

Har du tenkt

På fornavn med...

Når mannen møter kvinnen

Fremtidens stemmer34

AnsvArlig redAktør: Erika Ramona Erdös

redAktører: Mats Høimyr, Remy Thirot

nettAnsvArlig: Helen Mehammer

Forside: Marlena Czajkowska

JournAlister: Alexander Kemp, Kristoffer Andersen, Asle Ydestad Tellefsen, Ole Hovard Seland, Erika Erdös, Sigve Gjermundbo, Remy Thirot, Fredrik Moe, Glenn Hausland, Amit Bar, Tom Børge, Leo Jarcourt Graham, Joseph Poullaim, Mats Høimyr, Katarzyna Gasiorele, Ken Johannes, Martin Moses, Ophélie Teneau, Marit Bjørnskau Grimsrud

utgitt Av: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i AgderPostAdresse: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand SBesøksAdresse: Gimlemoen 24, 4630 Kristiansand Sorg.nr: 984 544 677 MvateleFon: 38 14 21 95ePost: [email protected]: www.unikumnett.notWitter: www.twitter.com/unikumnettFAceBook: www.facebook.com/studentavisenunikum

redaksjon:

FotogrAFer / illustrAtører: Erica Bellucci, Desiree N. Skalle, Thomas Hegna, Remy Thirot, Kristine Lauvrak, Helen Mehammer, Mats Høimyr, Kristian Tyse Nygård, Nini Tran

desken: Nina Marie Over, Vegard Møller, Monika Steen Samuelsen og Maren Schelbred Thormodsæter

korrektur: Erika R Erdos, Mats Høimyr, Helen Mehammer, Glenn Hausland, Monika Steen Samuelsen

økonomiAnsvArlig: Jørgen Nordby

trykkeri: Bjorvand & CooPPlAg: 1500

35

36

38

The Nutcracker

Marit Larsen konsert

KSI basketball

4 testing HumAnity

Testing Humanity

The caring, peaceful individual has recently seen a lot of strains on the thing we call civilization. This project that we name as society, living and running life.Publicly, a well-managed, safe and stable human environment is the basis of what most of us will refer to as an established society.

The scars on this image have been plenty in recent years. It is enough to mention state names like Syria, Libya and Ukraine to trigger shock and sadness. The number of people killed by violence quickly gets into the thousands. During disputes labeled border con-flict, civil or religious war and coalition efforts, hu-manity and life itself has been under severe stress.

We have an international society and public space where most nations praise themselves for having

different opinions present within. And secure these by formalizing physical power and use of violence to police and the military. Power to be used only when law, diplomacy and politics allow, all with the purpose of protecting the individual, the values of society and the property belonging to people and the nation.In perspective, the lives taken away in an office in Paris during the first month of 2015 is a smaller event. However, this happening has demanded at-tention and brought forward debates about religion, racial and ethnical conflict and the principles of freedom of expression.I first of all see disgusting crime. Under any interna-tional definition of being human, taking life is out of the question. At least without legal criminal convic-tion, declaration of war or police action being the grounds for it.

I regard murdering citizens mostly as a huge failure to the test of being a member of society, and being an individual in the most basic sense. Still, the Paris killings require talking about.One might discuss the reasons behind this violent attack being the symptom of something more: War

between civilizations, being pushed by falling out in an (financially) increasingly divided population, personal crisis or pure lust for blood, or religious motivation. All are reasons that might be behind un-acceptable actions.

Then, there is this debate about freedom of expres-sion. The freedom that violence attacked has seem-ingly blossomed following the attempts to silence certain types of voices. The European, and most certainly the Norwegian, history of these principles has been long, bloody and sore. Norwegians have seen Christianity be forced upon them, and young girls being burnt as witches.

The concept is not something that is made with the purpose of safeguarding offensive talk. It is the out-come of centuries of fight, some of them in courts. Some events in our country stand out. In the fifties, Norwegian writer Agnar Mykle made a small series of semi-autobiographical books that a post-2000s teenager might regard as a careful life description put into written form. During the 1950s, some of Mykle’s words were attempted removed from the public through prohibition of one of his books. The

TEKST: ALEXANDER KEMP | ILLUSTRASJON: UTEN NAVN

FEBRUAR 2015 unikum nr 1 5

reason? Too explicit descriptions of intimacy. That is, compared to the standards of public perception during those post-war years. Later, the charges were dropped, and Mykle was free from formal prosecu-tion.

If we jump twenty years forward, the end of the 1970s sees Monthy Python release Life of Brian. This film shows a story with similarities to chapters of the Bible, and was briefly banned in Norway due to allegations of blasphemy.

In 2015, the right to write and express is something we as a modern, European society hold as a core value in the quest to ensure the individual space to think, talk and have opinions. Banning a silly film or a honest book seems like a faraway thought in contemporary Norway. For the case of opposing reli-gious discussion in public, even the Christian Demo-crats (KrF) have abandoned their demand that the law strikes back at alleged blasphemy.

English author George Orwell said something about journalism that I have remembered: He claimed that “journalism is printing something that someone else

does not want printed”. I agree. Not for the sake of promoting certain opinions, but to point to the role and duty of newspapers. While our “news”papers often are blamed for being substanceless but color-ful celebrity and sports leaflets, the core of the seri-ous newspaper is to show society and the differences in opinion, lifestyle and values that its population holds. In my book, one of the same tests goes to newspapers as it does to politicians: If everybody likes you, then you are doing something very wrong!The men and women of the supposedly free me-dias received another blow recently. The Iranian newspaper Mardom E-Emrus, translated as Today’s People, was shut down shortly after showing George Clooney express his opinions after the Paris killings. And yes, Clooney is himself the son of a newsman. For the citizen, the movement of the population fol-lowing the Paris staff murders at the now frequent-ly-mentioned Charlie Hebdo offices has been reas-suring. Millions of people have shown themselves as purposeful members of society. They have taken to the streets, entered the debate columns and visited newsagents’ to show, speak and shop. The millions of copies printed and sold of what was an obscure magazine surely exhibits the power of the press and the desire and demand from the public for the publi-cation to exercise its principles. Countries like France and Norway are secular today, while holding on to both freedom of religion and freedom of expression.We have mosques, synagogues and churches. Being free about beliefs within your faith does not extend to sanctioning what others believe or say. One comparison: In the aftermath of January 7th, the freedom of religion has been compromised. In France, synagogues, mosques (and media offices) have received police protection to ensure that physi-cal attacks are not made against words or places of worship.A large proportion of our secular societies are trou-bled by the burning of tens of churches in Niger following recent violence and vandalism branded ‘demonstrations’. For the sake of religion being the motivation of mur-dering people, I clearly see the case of religion being hijacked by crime.

Freedom is for ideas, not for bullies. The allegations have frequently come that cartoonists, rock musi-cians, painters and authors harass rather than com-ment. The definition and division has to be clean: Freedom of speech implies the right to question authorities. Through history, royals, governments, religions and more recently corporations have been so large and powerful that questioning, criticizing and watching these institutions are crucial in a civil world.

Society watches through law and media coverage. From kings to churches, these large entities have laid out premises for the lives of many people. To ensure some balance, the counterweight of open commentary makes out a large part of what we have established as the principles of a free, trans-parent and available society. While the questioning of authority is ensured by these pillars, the targeting of a single member of society should be restrained. It is not okay to tar-get an individual based on the notion of freedom of expression. It is essential that authorities and entities of power and influence do not manipulate the individuals society consists of and must protect. Therefore, the control and checks and expressions from people, also through publications, helps run a healthy brand of power.

Consider this aspect of American politics: The sys-tem of checks and balances. One of the most impor-tant functions in modern politics is opposition. It is in society as well.I take it for granted to find a number of Ameri-can books and magazines, which describe what is wrong with America, ranging from politics through the food system to the nation’s culture itself. One does not have to like it, but publications, pic-tures and words opposing authority, big business and the majority run a fundamental function in the societies the peoples have chosen. Chosen by fight-ing for and dying for in Europe, the USA and large parts of the world.

The question is not about my taste and preferences. There are lots of things I don’t think are tasteful, and don’t like. Go into the European magazine shop and find a number of themed publications some people don’t like: Pornography, tattoos, environ-mentally disruptive cars and aircraft. For sure, people are offended by and dislike things that might be in print. The point is that it is legal. And quite possible to avoid.When people, states and movements fall to using violence, it is a symptom that someone has failed the principles of being human. Being human means preserving life. The use of words and not violence must be demanded from every person, state and religion.

In our Europe, in our international society, the right to live in peace is as fundamental for a reli-gious worshipper and an immigrant as it is for a native, secular citizen. The atheist may not approve of religious ceremony and teachings, and the worshipper may not like certain writings. Still, both have the right to be safe. And the duty to leave others alone.

6 isrAel-PAlestinA

Amit, no doubt the most vocal student in the semester eager to discuss the delicate topics most would shy away from, was the first Israeli student studying at the University of Agder. “I knew even before I got here, the fact that I was Israeli would interest people. So I had two options: go “under the radar” or to be me”.

But Amit does not spare criticism for his country. “I think that out government is not doing enough to promote peace and order, but would rather work to maintain their Status Quo. Our current government has not stopped building in the West Bank and East Jerusalem- a grave error. This is not our land, this is Palestinian land. One day we will have to return it to them, in exchange for a lasting peace agreement for future generations.”

tHe “orient” seen tHrougH tHe deFormed lenses oF tHe West In Sweden, during the commercial breaks, there were broadcasts that encouraged donations for the children of Gaza. There is a feeling that the foreign press, especially on this side of the world, covers the conflict in a very biased way. I understand the solidarity and willingness to help, but if this irritates you, why not raise funds in order to stop the activities of Hamas?The last operation, “Operation Protective Edge”, began after continuous provocation by Hamas, who launched hundreds of missiles into Israeli towns on a daily basis. How would Norway react if missiles were constantly thrown at Kristiansand from a town like Hirtshals ? Could you imagine living under such a daily routine? It’s hard to describe the sharp contrast between life in wartime to peaceful serenity and tranquillity.

tHe kidnAPPingThe straw that broke the Camel’s back, last July, was a kidnapping and killing of three Israeli boys, who were waiting at the bus stop on their way home. There is a police tape that recorded the panicked voice of one of the boys saying “I’ve been kidnapped”. It was spread all over social network, yet still it didn’t prevent the other side from throwing accusations and starting conspiracy theories, stating that the entire event was staged and thus giving Israel a green light to start an operation in Gaza.

HAmAsFor years, Hamas has been receiving funds and donations to rebuild Gaza, but instead of investing in education and recovering the infrastructure, they chose to use this money to build underground tunnels all over Gaza, using them to send terrorists into Israel. Cynically they shot missiles from schools and hospitals (fact confirmed by the UN) showing that they have no desire to take care of their own people. Hamas has nothing to lose, no money, no resources. They lost the support of the ‘Muslim Brothers’ in Egypt; they were starting to lose legitimacy in the Palestinian streets. Therefore, in terms of organisation it was a political campaign. After all, if they had not been firing missiles into Israel, Israel would never have attacked the Gaza Strip. The main problem is that this is primarily an ideological movement, and hence there is no room for negotiation or compromise here. It is impossible to please them with a treaty.

WHy is tHe inFormAtion Act imPortAnt to you? “I must emphasise that the majority of the Israeli public want peace. We feel the pain of the Palestinian people and are aware of their plight. There is no other option but to cooperate. I discovered that many students here at Agder university know next to nothing about Israel. I was sorry to note that a lot of them did not realise that Jerusalem is the capital of Israel. After all Jerusalem, and Israel in general, is sacred to the Christian public. Jesus was born in Bethlehem, grew up in Nazareth, walked on water on the Sea of Galilee. His last path, Via Dolorosa, was located in Israel. Anyone who considers himself a Christian must visit Israel once in his life.

Most of all- Norwegians have a huge historical significance when it comes to the resolution of the Israeli-Palestinian conflict. In 1993 the “Oslo Accords” were signed, constituting the beginning of the peace process. Following this Yitzhak Rabin, Shimon Peres and Yasser Arafat received the Nobel Peace Prize in Oslo. The late Foreign Minister, Johan Jørgen Holst played a large part in the success of the agreement and the reduction of the gap between Israelis and Palestinians. And so I urge you, students who want to create change for a better future, to support peace and work toward a final goal for the resolution of this conflict.

I’m getting off the bus at the station from college. I stopped the music player and hear the alarm: it gives me thirty seconds to lay flat on the floor, put my hands on my head and pray. It was early July 2014: by the end of this month I would start my journey to Scandinavia as an international exchange student.”

Israel-PalestInemy side of the story

TEKST: AMIT bAR & ERIKA ERDOS | fOTO: hELEN MEhAMMER


TEKST: AMIT bAR & ERIKA ERDOS | fOTO: hELEN MEhAMMER

8 stAtsBudsJettet

TEKST: fREDRIK MOE

Du har sikkert fått med deg at regjeringen har sluppet det nye statsbudsjettet, du har hørt mye om dette, men har problemer med å sette deg inn i det og trekker deg litt unna når temaet tas opp? Slapp av, du er ikke alene. Jeg skal gi deg noen tips og triks om hva du kan spørre om for å lykkes i en typisk «statsbudsjettsamtale». Ikke minst, skal jeg gi deg det som er av prekær interesse i statsbudsjettet for den allmenne student. Så, dersom du vil fremstå som smart eller faktisk ta noe lærdom av budsjettet, les dette!

økt Frikortgrense

En av de store gladnyhetene for studenter fra statsbudsjettet av 2015, er økningen i frikortgrensen til 50 000 kr. Dette er fremragende nyheter for studenten, dette innebærerat man kan tjene seg opp flere grunker før man har skatteplikt av inntekten. Glem ikke at feriepenger du tjente opp i fjor og eventuelt feriepenger du tjener opp i 2015 på en jobb du slutter i samme året, inngår i frikortbeløpet!

Alt du bør vite om

stAtsbudsjettet

økning i studiestøttenDen gemene student får 307 kr mer i måneden å rutte med. Det er en moderat økning sett i forhold til fjoråret, men en student takker aldri nei til litt ekstra kronasjer. Tatt konsumprisindeksen med i betraktningen, så er denne økningen mest sannsyn-lig ikke til å legge nevneverdig merke til.

utvidelse Av sykestiPendordning For studenterDersom du har denne deltidsjobben, og la oss si du ble syk rundt eksamenstider. Da vil du kunne få benyttet deg av sykestipendordningen Lånekassen er så stolt av. Studenter har da en mulighet for støtte både i fra Folketrygden og Lånekassen, dette varmer nok mange syke deltids-jobbende studenters hjerter.

Dersom du skulle høre ordet «Statsbudsjett» bli nevnt, er det alltid en fordel å være raskt ute med å være den som stiller spørsmålene, og ikke bli nødt til å svare. Om du blir nødt til å svare, vil det være imperativt at du faktisk har noe kunnskap om budsjettet, og det er ikke nødvendigvis tilfellet. For

de som ikke klarte å hente ut noe av denne teksten, vil jeg gi noen råd om hvilke spørsmål du kan stille for å fremstå smartere i en «statsbudsjettsamtale».Er ikke statsbudsjettet allerede tatt opp, spør gjerne de andre hva de synes om statsbudsjettet. Videre spør hva de synes om handlingsregelen, nedtrappingen av formueskatten eller satsingen på samferdsel. Husk at du ikke nødvendigvis trenger å kunne noe om dette, for når du skyter er det de andre som tar kula.

Gå aldri i fellen ved å spørre om hva de synes om forslaget om å fjerne årsavgiften på campingvogner! Unntaket gjelder dersom, og bare dersom mottakeren faktisk bor i en campingvogn, da er det høyaktuelt.

Håper du nå sitter igjen med et bredere perspektiv hva angår statsbudsjettet etter å ha lest dette, og at du med trygghet kan hoppe inn i slik samtale med bunnsolide inngangsverdier. Og ha i mente at det trengs en intelligent person for å spille dum, men en intelligent person det kan alle spille…


TEKST: fREDRIK MOE

10 Annonser


Hva skal man si. Hvor skal man starte. Om radikale ekstremister nå fikk vite at jeg

skulle skrive denne artikkelen, ville de prøve å stilne min røst slik de gjorde med Charlie Hebdo.

Tanken er både gjeldene og reel. Man snakker ikke så høyt om dem og man skal helst ikke provosere

dem, men de er der ute akkurat nå. Der de sitter i sine norske leiligheter og nyter den frihet som Norge gir

dem. De kom til landet som innvandrere eller flyktninger som rømte fra forfølgelse eller urettferdighet. Vi tok imot

dem og ønsket dem velkommen til verdens beste land å bo i.

Denne innledningen tar ett generelt grunnlag for hvordan majoriteten av vestens muslimske befolkning kom til Europa, og

hvordan de fortsetter å komme den dag i dag. Vi ba dem aldri om å komme, men tanken om frihet og velstand står som en søyle av gull i

det fjerne og den peiler inn for alle undertrykte, i land som ikke nyter den samme friheten.

At vesten virker lokkende for folk fra andre land er lett å forstå. Det er når de undertrykte som vi tar imot begynner å fremme krav om spesifikke tilretteleg-

gelser, man ser forskjellene i sivilisasjonene. Det blir fort problematisk og urven stemning når immigranter tar i bruk en av de frihetene vi har, men går til voldelige

angrep over en annen. For vår del er nemlig den selvskrevne rett til å si, å skrive det vi måtte ønske i ytringsfrihetens navn. Det skal selvfølgelig utvilsomt poengteres at det er

ett fåtall som påroper seg en innbilsk rett til å diktere over andre, basert på deres forvrengte syn på verden og hvordan ting skal være.

Bare så det ikke skal være noen tvil. Enhver person som klarer å forestille seg at man skal gjøre alt som står i en 1400 år gammel bok, er etter min definisjon ikke helt operativ

på alle sylindere. Hverken Bibelen, Koranen eller toraen bør brukes til noe annet enn nettopp det de er. Gamle bøker utgått på dato, med ett menneskesyn som ikke hører hjemme i 2015. Vår

sivilisasjon har blitt ett samfunn basert på vitenskap, demokrati og frihet. Dette står i kontrast til det IS, Al-Qaeda, Boko Haram og resten av kompani tulling ser som den rettmessige utviklingen av verden.

Men man skal ikke svartmale hele situasjonen. Det finnes gode eksempler som viser at muslimer kan ta provoserende ytringer og snu på de. Kadafi Zaman fra Tv2 er ett godt eksempel. En litt vel tilbakestående

bavian kalte Kadafi Zaman “muslimjævel” på direktesendt tv. Hans svar var å latterliggjøre hele situasjonen, for han visste at en enkeltstående ytring fra en innavla tulling fra indre østland, langt fra var noen grunn til å

angripe han. Istedet lagde han ett skilt der det sto jesuismuslimjævel og ufarliggjorde med det hele situasjonen.

Poenget jeg vil fram til her er at det er mulig å godta provoserende ytringer mot ens egen person eller religion selv om man opprinnelig kommer fra ett land der det ikke er kultur for å si og skrive det man ønsker. Det hele koker ned til ett

spørsmål om integrering og vilje til å samleve med det samfunnet man kommer inn i. Muslimer som kommer til vesten må finne seg i at vi har lov til å gjøre narr av deres religion eller skikker eller hva det måtte være. Hadde jeg tegnet Mohammed

sittende bakvendt på ett esel med en whiskeyflaske halvtom i ene hånda og en skikkelig snusklype klar i den andre. Så ville brødrene kouachi i sitt syn ha rett til å drepe meg. Der ligger essensen. Ett totalt motsatt syn på en enkelt tegning. Noe jeg og sikkert mange

andre ville ledd stort av, mens andre ville funnet den provoserende. Skal vi som samfunn tolerere slike personer. Skal vi finne oss i at noen tar 12 uskyldige liv i en terrorhandling mot en avis. Vesten må snart innse at silkehanskene ikke fungerer mot terrorister.

Krigen mot terror har vart i 14 år nå og vi er ikke nærmere en slutt enn det vi var etter dag 1. Vesten må innse at det som står på spill er våre verdier, vår moral og frihet i møte med en radikal fiende vis eneste ønske er å se vårt levesett eliminert. De tragiske fakta over

dette ligger foran oss i disse dager. Charlie Hebdo. Ett satirisk ukeblad fra Paris ble angrepet for å ha gjort det som vi i vesten anser som deres lovlige rett. I dagene etter det første angrepet på Charlie Hebdos lokaler viste vesten vår styrke. Vi står samlet når vår frihet blir angrepet.

Je suis Charlie!

Tom Børge mener

TEKST: TOM bøRgE | fOTO: ARKIV

12 Je suis cHArlie

Charlie Hebdo. You know what I’m referring to. The whole international press talked about it, the French population still has it in mind, all the conversations I’ve had with my friends over the past four weeks mentioned it at some point. We keep on living our lives, we are humans so it’s normal, but this event is still there, in my mind, in my heart.

07.01.2015

LOVE is stronger than hatE

Je suis Charlie

Three masked men claiming they belong to Al Qaeda entered the office of the independent magazine “Charlie Hebdo” in Paris. Two of them were armed and killed several journalists and policemen before taking a few hostages two days later. In parallel, another terrorist close to the two killers also took a few hostages, killing on his way a young policewoman and four others. These three terrorists succumbed under the bullets of the French Special Forces.

so WHAt could We Add tHAt HAsn’t Been AlreAdy sAid?

We should probably grab this opportunity of being in a period of calm after the storm; try and see what lessons we can / should learn from such an event.As a French man, people are often curious about my opinion on the subject. Yes, we are bound to be more affected when such tragedies happen in our country, it touches our culture, and most of these demonstrations took place “at home”.

But for me, the main question is not there at all. Is it not better to emphasize how the international community seems affected by this issue?What affects and surprises me the most is to see how people take to heart the issue of freedom of the press, freedom of thought, whether in France or elsewhere, beyond the drama that hit Charlie Hebdo

and all the issues around terrorism. It is obviously a shame to see that people care about such problems only once the damage is done (it was not the first time nor will it be the last time either), but at least people react. As if radical Islam gave us a slap in the face we did see coming, especially since 2011 and the events that occurred in the offices of Charlie Hebdo.My point here is that we could have been terrified, have not dared to defend something that shocks us. But no, instead of this I have never seen so many caricatures, so many people standing up and showing their support to these dead journalists, their families and even the Muslim community, which will unfortunately be incriminated for something that it is not responsible for. Better late than never…

“you cAn lAugH ABout everytHing, But not WitH everyone”

To quote the famous French comedian Pierre Desproges “You can laugh about everything, but not with everyone”. This includes the idea that we must respect the choice not to laugh (excessively) about some subjects. Some may wonder if Charlie Hebdo did not push the plug too far.As said by Delfeil de Ton, a former Charlie Hebdo journalist, about Charb : “He was the leader. Why did he had to lead the team in the bidding?”Absolutely no one deserves to die for such a futile

reason. That’s why Charlie Hebdo is immortal and will continue to laugh about thorny subjects; politics form left to right, about any religions, Catholics, Muslims and Jews etc.You may not be able to laugh about everything with everyone, but at least if people could think the way Voltaire, a French philosopher did; then I guess the problem would be solved: “I disapprove of what you say but I will defend to death your right to say it”.

tHe unknoWn leAds necessArily to FeAr, FeAr leAds to HAte And From tHAt Point, it’s AlreAdy too lAte.

Unfortunately, as the tragic events showed us, this is not something that everyone believes. So where are the problems coming from? How to solve them? It has rightly been said by William Saletan: “Either you censor them all, or you do not censor anyone”. Today, this drama gives us the opportunity to talk about the importance of the fight in the equal freedom of expression.

Those who interpret the Koran so incorrectly that they kill people who do not think like they do are absolutely not representative of the majority of believers. Sacred texts must be read in their time context and applied to our modern times accordingly. Most people do. Blasphemous words should under no circumstances be punishable by


death. It is very easy, in such times as we live today, to start generalizing and gather the whole Muslim community under the same umbrella. Be aware that it is YOU, and you primarily that can fight stereotypes that are as distressing as they are meaningless.

Why is there such fear towards the religion in France and in the occident in general? Because deep down, a lot of people don’t know anything on the subject. The unknown leads necessarily to fear, fear leads to hate and from that point, it’s already too late.

ignorAnce is isolAtion

However, even if they of course do have an effort to make, we require from these immigrants that they accept all the principles specific to the French

Republic (such as secularism). Accepting as in respecting them as an alternative reality. We’re talking about a population of nearly 5 million people in France. We can live in harmony as long as we understand that life can function under different mechanisms. So let’s fight evil at the root. Here, for example, a better understanding of the Muslim religion would necessarily prevent the spread of extreme on both sides, including problems around the Jihad or crackpots that will kill journalists.

Know that this moral awareness concerns you regardless if you are French, Norwegian, or of any other nationality. I repeat once again: do not think you’re helpless; you clearly have the ability to influence things, at least in your entourage. It is

better to think that even if many don’t have their minds open; idiots can have doubts and can even change.

Laugh about everything and do not be sad (not too often at least) for the guys from Charlie, I bet it’s not the kind of thing they would have wanted.Defend freedom of expression and of opinion, but within reasonable limits, always with a modicum of respect.Prevent amalgams, fight them, you are free to say what you want but keep in mind that the sensitivi-ties are different and thus respect them, so do think before you speak. Then fight against inequality and isolation. But I guess the best way to conclude is quoting Charlie himself: “Love is stronger than hate.”

TEKST: LEO DARcOURT gAhAN AND JOSEPh POULLAIN | fOTO: MATS SAURO høIMyR| ILLUSTRASJON: ERIcA bELLUccI

14 Annonser

16 tAking cHArge

how much do we really know about Students Parliament at UiA? What do they do and what are their plans for the semes-ter or the year for that matter? With these questions in mind we visited Ruben haugland, the President of STA (student organ-isasjonen I Agder)

The president’s job is to work with the parliament’s decisions and represent all the students. Something people tend to forget is that STA doesn’t just work on larger political cases but also helps individual students when they need it. A student can come to us for help if they feel like they have been unfairly graded on an exam or have any other problem related to the doings of the university’s higher-ups and we will work with them and to find a solution.This semester we have a conference planned for

April where we will have a speaker from Stortinget, students and faculty at UiA coming to voice their opinions and views on our projects. We are very excited to be hosting this conference as we now have a fully paid, experienced staff from last year’s major debate regarding the now cancelled fusion with Telemark University College. There are three cases that we have now started working on in order to improve the education given to UiA students.

This conference is mainly centered around one of them, which is our intent to urge the importance of bringing back the more practical education. Unfortunately, the school itself does not agree that students would benefit more from less theoretical and more active learning methods. We are working to see to it that internship becomes more common in several studies. We want everybody to have the privilege of testing out the knowledge they get here at the school. The engineers, the scientists, the economics studies and so on, all deserve to experience the actual tasks they will encounter in their field. Because when they leave this school and go out in to the job market, they won’t be asked what

they know, they will be asked what they can do.When we were first elected, it was our main goal to be able to pull off something like this.It’s the first time the student organization arranges this sort of event ,but with the success from last year’s hot-button merging issue we felt this was something we should try. Both to boost the importance of balancing out the amount of theoretical work and getting actual experience in a course. In addition, to help STA and the parliament become more actively visible to the students.

Every elected parliament has said that they need to be more visible, but for a group like us, visibility is hard to achieve when those who don’t have a direct need for our help don’t care about us. The first meeting of the year took place in Aalborg in late January and it was first meeting of the newly elected parliament members.

The parliament can in some respects be thought of as a background organization if somebody need us then Servicetorget will help you get in touch with us.But since STA staff is now as of January 1st being

TAKINGCHARGEA BRIEF TALK WITH THE

STA PRESIDENT


paid for their positions they are now able to be more active and focused on the parliaments issues since they now can consider this as their actual job. Up until now they have had to reconcile being a volunteer and a worker somewhere else, but now STA has for the first time been able to let their employees work with our cases without any outside distractions or tight schedules from workplaces. It will hopefully help us improve our visibility at the University through being more active.

But to return to the topic of our work, there are a few things that troubles us, among others the teaching situation and overcrowding. In our opinion UiA should focus only on the study programs that it is really good at. UiA has study programs that we may be proud of but also a few that are not as good as we wish. That is why UiA should get rid of them and specialize in these educational offerings that we are already satisfied with. The second issue, overcrowding is rather a tough one. UiA does not agree with us but we believe that something has to be done to solve the problem. It might be either reducing the number of students or building new

classrooms. My opinion is that UiA takes far too many students that do not even finish the studies. What should be rethought is if the level of knowledge they possess is not simply more important than the total number of students? Of course, the more students UiA takes, the more money it gets but we, as the Students Parliament ,cannot accept it.

Another major focus of the semester is assuring that the school-board elections take place as they were originally intended. With the government pushing to merge most of the smaller educational institutions in major cross county universities, the school-board has asked for an additional 6 months in office while UiA is being evaluated for merging. Several other institutions around the country have already started merging and entwining in order to prepare for the changes that will come if Stortinget decided to unite several of the larger schools.

We can at this point not say anything on the outcome of this evaluation but we can make an educated guess, we predict that we will not be merging with any of the other major university or college. Seeing

how our largest two neighbors are Telemark and Stavanger, and it was already made clear that our students didn’t want to merge last year. As of now it seems most likely to assume Telemark University College will be stretching it’s way towards Buskerud while Stavanger will probably want to remain in the west. So while we get to remain the way we are, we may have to come to terms with going from being one of the larger to one of the smaller Universities.Even if the rest of the Universities merge into large “super schools” and we get to stay the way we are,we will probably find a way to become number one”.The school board election is supposed to be held every 4 years and STA intends to keep it that way. Kunnskaps departementet (The Department of Education) have given the school boards of the Universities that are up for evaluation greenlight to keep their position until more information has been given. While we will be open to the idea of them maintaining the current board, we want to make sure the election takes place so that our students can be sure everything is going as planned.

TEXT: KATARzyNA gASIOREK AND MATS S. høIMyR | PhOTO: MATS S. høIMyR

18 siA kulturPris

TEKST: gLENN hAUSLAND Og ERIKA ERDOS | fOTO: DESIRÈE N. SKALLE

S ia Kulturpr i S

Etter en relativt kort levetid på kun fire år, ble Kulturprisen i regi av Sørbok kulturfond lagt ned. Til tross for dette, har SiA fortsatt kulturfondet igjen der man kan søke om midler til hva man skulle ønske så lenge det kommer majoriteten av studentene til gode. Unikum har tatt seg en prat med leder for marked og kommunikasjon i SiA, grethe boren, for å snakke om kulturprisen og kulturfondet.

HvordAn kom dere Frem til ideen om en kulturPris?- Det er sånn at bokhandelen, Sørbok, lenge har gått i overskudd, og i den forbindelse ønsket de å gi litt av pengene tilbake til studentene i form av studentvelferd. I 2005 gav Sørbok en gave til SiA på åtte millioner kroner, som skulle brukes til å opprette Sørbok kulturfond og kulturprisen. - I statuttene til fondet gjorde vi det slik at 25.000 kroner skulle gå til den som ble stemt frem til å motta kulturprisen. Kriteriene her var at prisen skulle gå til noen som hadde gjort seg spesielt bemerket for å gjøre studentlivet enklere.

- I begynnelsen strevde vi å få markedsført fondet slik at studentene skulle forstå at de kunne søke penger til litt crazy happeninger, for det var jo det vi ønsket. Da gikk det jo på støtte som handlet om at det skulle gå så mange studenter som mulig til gode. Det kunne ikke gå innover i seg selv, men måtte være synlig.

HvA vAr det som gJorde At dere sluttet å gi ut kulturPrisen?

- Kulturprisen og kulturfondet begynte vi å markedsføre samtidig og det første året fikk vi inn

12-13 forslag. Året etter skjedde det samme, med ganske nøyaktig samme antall forslag. Dette fortsatte helt frem til 2013. Forslagene var godt dokumenterte med gode begrunnelser, men vi fikk det liksom aldri helt til. Det kom så få folk på tilstelningene og det var de samme som ble nominert hvert år. Det var også vanskelig å skille kandidatene siden vi måtte finne ut om de nominerte hadde gjort en bra jobb, eller bare gjort den jobben de skulle gjøre i forhold til kravene fra vervet sitt. - I tillegg til dette, så kostet det mye penger. Vi måte jo betale for markedsføringen i tillegg til at det kostet å arrangere tilstelninger på Pir6 og på Bluebox. Det kostet rett og slett mer enn hva selve kulturprisen var verdt. På arrangementene kom det fra 20 til maks 60 gjester, så det ble aldri den boosten som det skulle være for å virkelig fremme de som hadde gjort noe spesielt for å bidra til studenttilværelsen.

HvorFor tror du det vAr så liten interesse i dette? tror du det vAr kulturen, en JAntelovting?- Kanskje vi ikke har en kultur for å gi de som virkelig har bidratt en liten oppmerksomhet. Jeg prøvde å gjøre meg opp en del tanker, da jeg følte det

var veldig trist at vi ikke kunne føre prisen videre, men det er vanskelig å si hva som egentlig kan ha vært grunnen.

når vAr siste Prisutdeling?- I april 2013 delte vi ut den siste prisen. Det er styret som valgte å legge den ned og legge pengene inn i kulturfondet. Men det er ikke det samme som å tenke at vi ikke kan gjøre noe lignende i fremtiden. At vi kan opprette en frivillighetspris er ikke utenkelig. Men per nå legger vi pengene i kulturfondet.

dere Fikk i utgAngsPunktet 8 millioner FrA sørBok som skulle gå til kulturFondet og kulturPrisen. disse Pengene minker Hvert år, HvA skJer når de er Borte?- Da er det jo ikke mer. Foreløpig er jo ikke dette noe tema siden det er mye penger. Vi har jo renter som kommer oppå dette hele tiden, og alt står i fondet. Men på et tidspunkt vil dette fondet være tomt, og da må vi se om det er mulighet for å fylle på. Det blir jo en vurdering den dagen det er tomt, men det blir jo noen år til.


Hvem vil du oPPFordre til å søke og HvA kAn de Bruke Pengene til?- Den eller de som søker må være tilknyttet SiA, og semesteravgiften må være betalt for å i det hele tatt få lov til å søke. Håpet er jo at man søker om ting som kommer mange studenter til gode. Det kan for eksempel være at du søker om midler til innspilling av en EP, midler til bokprosjekt, med mer. Man kan egentlig søke om mange ting så lenge hovedformålet er at det skal komme mange studenter til gode. Man kan også søke om idrettsfaglige ting, for det går inn under det kulturbegrepet som vi definerer i statuttene rundt idrettsevent, konsert, teater osv. Utfordringen her er at det er veldig mange søkere og

for lite midler som dekker etterspørselen.- Dette kan jo ofte føles litt skuffende for enkelte grupper som søker og vet at de må ha så mye for i det hele tatt kunne sette i gang prosjektet sitt. Noen ganger kan ikke vi gi det de ønsker. Hvert år har vi en maks grense på 500.000 til disposisjon, og de tre siste årene har vi hatt inne søknader for 1,5 millioner. Det blir litt å gruble over hvordan vi skal få dette til å passe sammen. Det er en del som søker om penger til turer, men som vi må avslå da det ikke er aktuelt å gi midler til noe som skjer utenfor studentbyene. Det har igjen med det å komme flere studenter til gode.

Hvem tAr AvgJørelsen På HvordAn Pengene Blir Fordelt? Hvem er styret?- Det er en jury på tre stykker. Det er meg som er leder for marked og kommunikasjon i SiA, så har vi leder for kultur i SiA i tillegg til en student. Det skal egentlig være lederen for velferdstinget eller som det står i statuttene; den som velferdstinget utpeker. Det er oss tre som deler ut disse pengene og vi prøver å være veldig konkrete på det med retningslinjer og statuetter og ikke minst å være så rettferdige som mulig.

20 A HitcHHiker´s guide

Sitt alltid alene på en toseters rekke.Unntak av dette er om alle toseters rekkene er tatt. Sett deg da helt på kanten, og unngå nærkontakt med vedkommende på siden av deg. Husk at du kom sist, og at ingen av dere vil dette!

Sett deg alltid ved vinduet.Dette skaper mest mulig mellomrom mellom deg og personen ved siden av. For å forsterke regel 1 kan du legge bagasjen din i setet ved siden av deg.

Unngå øyekontaktDet er aldri gøy å måtte oppleve øyekontakt med fremmede. Smil så og nikk før du fokuserer på andre ting så fort som mulig.

IKKE snakk med andreI henhold til de norske standardene er det absolutt ikke greit å snakke med fremmede, om man ikke vil bli stemplet som “spesiell” eller “annerledes.”

fORhåNDSREgLER Og fORUTSETNINgER I NORSKE bUSSER

1

2

3

4

Så Line, hvor lenge har du pendlet? “ Jeg har nå pendlet i ett og tre kvart år, og alltid fra Mandal til Kristiansand”

Hva synes du om å kjøre buss på denne strekningen?“ Før pleide jeg å synes det var bortkastet og veldig slitsomt. Fordi folk snakker og slikt, noe som er irriterende i lengden. Nå er det ganske greit, fordi det gir meg en god mulighet for å slappe av med musikk i ørene eller lydbok. Lydbok er fantastisk. Det eller podcast. Til tross for dette, er jeg ikke en av de som kan lese pensum på bussen, så det er jo litt dumt.”

Sett at du begynner på skolen 08:15 – Når står du opp?“ De dagene må jeg nok opp 06:15, men dette er heldigvis noe jeg sjeldent gjør. Av og til prøver jeg også å sove på bussen, men det er ikke alltid det går.”

Har du noen gang kommet for sent på grunn av bussen?“ Aldri... Men en gang var det mye snø og is, så jeg dro hjemmefra 07:15 og var fremme akkurat da forelesningen begynte klokka 09:15 Jeg kom altså inn døra, 09:15!

Hvordan synes du bussene gjør det?“ Jeg synes det er kjempegreit at bussene går helt til UIA på morgenen, og det er dessuten også kjempeflott med direktebuss. De vanlige bussene er også greie nok, men av og til blir det litt venting i Kristiansand. Da må man jo ta buss fra Mandal til Kristiansad og deretter fra Kritiansand til UIA. Siden jeg bor et stykke fra Ruta i Mandal, er det også kjipt å miste taxusen som kjører hjem til hvor jeg bor. Spesielt om vinteren. Jeg kan ikke sykle om vinteren, på grunn av snøen og isen.”

Har du noen tips til dine medpendlere?“Lær å slappe av. Ikke stress og tenk på alt du skulle gjort, og må man opp tidlig så er det greit å sove litt av og til. Samt lydbøker! Og Podcast!”

Line Grasmo , enGeLsk bacheLor , Uia kristiandsand

Det er ingen hemmelighet at det er mange studenter på Uia. Gamle, unge, høye, lave, nerder og en hel haug med andre forskjellige mennesker. Men blant alle disse er det en egen gruppe som skiller seg ut. Pendlerne.

A Hitchhiker’s Guide TO THE UNiVERSiTY

TEKST: ASLE yDESTAD TELLEfSEN | ILLUSTRASJON: KRISTINE LAUVRAK


Hvem og HvA er en Pendler?Det er lett å kjenne igjen en pendler når man først vet hva man skal se etter. For selv om det er vanlig å starte tidlig på skolen, er pendlere som oftest oppe og opererer mens andre elever enda ligger og vurderer om de skal våkne. En pendler er nemlig en person som bor såpass langt unna skolens område, at han/hun er avhengig av transport som buss eller tog for å komme seg frem. Dette går gjerne gjennom flere ledd. La oss for eksempel si at man må rekke en buss, som skal ta deg til en buss, som skal ta deg til bussen som går til skolen. Dette innebærer naturligvis at alt er på tiden, noe det sjeldent er.Ellers er pendlere gjerne å kjenne igjen som litt mer gretne enn andre, samt at de også nesten alltid er bevæpnet med en kaffekopp.

Her til lands er det vanlig at alle på bussen er så objektive som mulig. Eneste unntaket er om man går inn med noen man kjenner, eller møter dem under turen. Men selv da, må man regne med å bli hysjet på av folk som i gjernings-øyeblikket føler seg beklemt. Selv når man sitter på Rutebilstasjonen kan det være lurt å observere hvordan flertallet sitter. Som regel er dette på annethvert sete, slik at man kan sitte uten å få kontakt med andre. Skulle det i verste fall være fullt (det vil si at folk sitter på 3 ut av 5 seter) må man bare forvente å stå til en av dem går.

FrA eventyr til oPPskryttMange av de uerfarne pendlerne møter som regel pendlertilværelsen med høye forventninger, og eventyriske forestillinger om at man hver dag skal få oppleve noe nytt på strekningen mellom A og B. De tenker at en halvannen times busstur skal være fylt med action og rike hendelser, som en gang skal bli til kjempegode historier. Og at disse historiene igjen kan svinne inn til legender. Men om man så spør en erfaren pendler om hva man kan oppleve, er svarene som regel ensformige. “Ikke noe spesielt” eller “Jeg sovna visst” er standard svar fra de fleste pendlere, som mens regnet hagler mot frontruta, sitter klistra mot sidevinduet og sikler. Og sover man ikke på bussen, så er det nok av andre ting som stjeler oppmerksomheten. Løping mellom bussholdeplassene, følelsen av å miste bussen man egentlig burde vært på, nye tilbud på McDonalds, synet av ferja som tar av fra havna, fokus på dagens vær eller lignende.Nå skal det også nevnes at de som kjører bil, er like fullverdige pendlere som de som kjører buss. Disse går glade dager i møte, med kø, omkjøringer, sinte medbilister og kaffeavtaler på Shell.

Så nå vet du mer om hva det vil si å være en pendler. Om det er med bil, buss, tog, fly eller båt – så husk at for hver tur inn, venter en tur tilbake!

A Hitchhiker’s Guide TO THE UNiVERSiTY

TEKST: ASLE yDESTAD TELLEfSEN | ILLUSTRASJON: KRISTINE LAUVRAK

22 rett tro

Om Ateister *

ken JoHAnnes svArer: Er det bedre å være venn med en ateist eller en muslim? Vi lever i et mangfold hvor en skal være åpen og inkluderende. Men hva er et samfunn om det ikke finnes et sett med gode lover og regler som binder oss sammen? Det er klart at uten objektivt gode regler, så kan ikke et samfunn fungere. Hvordan kan noe etisk vektes hvis alt bare flyter?

En ateist vil ikke føle seg bundet av noen normer eller regler. Han vil kunne stjele, voldta, eller bedrive homofili etter sin hjertens lyst. For, ‘Hvis Gud er død er alt ting lov,’ skriver Dostojevski-- heldigvis vet vi at det ikke er slik. Gud eksisterer og har skjenket oss en objektiv moral å følge, en liste over hva som er godt, til sammen med en fri vilje til å velge våre handlinger.

Ateisten som lever på tvers av god objektiv moral blir derfor umulig å stole på . Han benekter eksistensen av gode handlinger-- hvordan skal en forholde seg en som ikke deltar i samfunnets moralske måtehold?

En muslim har i det minste tatt til seg den innsikten at det finnes en gud, at han, Gud, åpenbarte seg for Abrahams slekt, og at det fra den tid av finnes en avtale mellom ham og mennesker. Islamisten har i det minste et sett med lover og regler som han setter over sine egne lyster. Tragedien er at muslimen, til tross for at vår herre Jesu navn nevnes i Koranen, velger banditten og kjøpmannen Muhammeds feberfantasier før det korrekte budskapet til Jesus.

Muslimen er et forvirret menneske, som du kan se i hans forvirrede handlinger. Men i det minste opprettholdes troen på Guds ord, noe som gjør at muslimen kan ta positiv del i samfunnet.

mArtin moses svArer: Jeg vil ikke si at det er skrevet i stein, men det er skrevet i Bibelen. Og Guds ord er det gode. I dagens samfunn florerer falske guder. De bærer med seg hor, vegetarianisme, homofili, åndemaneri og andre kjønnssykdommer. Som vi vet finnes det bare en sann vei til Gud, og du skal ikke ha andre guder enn Ham.

Det er bare naturlig at religion og livssyn er hevet over all kritikk. Det er fordi kristendommen svarer på de evige spørsmål. Fordi uten Gud kunne det ikke finnes en sann moral. Men det finnes sanne moralske holdninger, derfor må Gud finnes.

Enhver som benekter at det finnes gode handlinger taler usant. Det er galt å drepe. Det er galt å stjele. Det er galt å lyve. Det er galt å misbruke andre seksuelt. Og se! Alt dette står i Bibelen. Fra første til siste bud uttrykkes kjærlighet og omsorg. Det finnes ikke et eneste urettferdig vers i Bibelen! Dessuten, hvem er vi, hans barn, til å sette spørsmål om hva som er rett og galt. En kan ikke si nei til en kommando fra sin far(Sol. Ordspråk 6:20).

I media har det bare handlet om Frankrike. Jeg sier at de ateister og hedonister som beveger seg i skyggens dal uten vår herres vernende hånd, de som krenket det som ikke skal krenkes, også god kristen tro-- noe media ikke har tatt seg tid til å omtale, de har stilt seg lagelig til for hugg. Det finnes det som er hevet over enhver kritikk. Ateister som velter seg i fiken og andre forbudte frukter får det de har bedt om når endetiden kommer.

ken JoHAnnes svArer: Gud elsker det gode. Og han ønsker det gode for oss. Hva nå med denne ateisten og denne muslimen. Jeg vil avslutte med historien om den gode Samaritan(Lukas 10:25-37).

Jesus forteller om en mann som ble overfalt av moralløse banditter, ateister, og dernest forbigått, selv om han var trengende, av en prest og en levitt. Det kom en Samaritan langs veien, og nå må en forstå at Samaritanene ikke var velaktet blant jødene på denne tiden. De var fattige, uutdannede og ansett som ugudelige, nærmest slik vi ser på muslimer i dag. Men, der jøden og presten sviktet, hjalp Samaritanen den trengende.

En kan selvfølgelig ikke stole på en ateist. Men, så lenge du tar det opp med menigheten din, kan du altså ha en muslim som venn. Kanskje du kan invitere han til kirken?

hvorfor er det slik at det alltid er Kristendom som er objekt for religionskritikk i Unikum. Jeg har fulgt en artikkelserie i studentavisen over lengre tid og funnet den lite annet en fullastet med svada og besnærende religionskommentarer. Det er unødvendig og uhyggelig å tulle med andres tro og livssyn på denne måten. [...]- bård

* Dette er en satiretekst og skal kun behandles deretter.

TEKST: KEN JOhANNES Og MARTIN MOSES | fOTO: KRISTIAN TySE NygåRD

rett tro

24 HAr du tenkt

HAR DU TENKT?TEKST: KRISTOffER ANDERSEN | fOTO: ThOMAS hEgNA

LA OSS fORANDRE VåR VIRKELIghET!

Denne gangen vil vi ta for oss hvordan virkelighetsforståelsen kan påvirkes ut ifra hvilket syn man har på den. Jeg vil komme til å argumentere for hva som skiller et idealistisk og realistisk virke-lighetssyn, og hvordan disse virkelighetssynene former vår forståelse av den sosiale dimensjonen ved virkeligheten. Jeg vil i denne sammenheng også komme innom naivitetens styrke, og komme med en oppfordring om å stadig søke det som er større enn en selv. Alt jeg skriver om i denne kronikken er inspirert av Dostojevskijs «Idioten», og må derfor forstås i den sammenheng.

For å avklare noen begreper, vil jeg si at når jeg bruker begrepet «virkelighetsforståelse», så snakker jeg om hvordan vi oppfatter, forstår, og utøver handlinger i tråd med vår «sosiale dimensjon», som innebærer menneskets sosiale virkelighet. Ved defineringen av disse begrepene, er vi klare til å begynne.

«idioten»Fjodor Dostojevskij skrev i tiden 1867-1868 det

svært ambisiøse verket «Idioten». I denne tiden levde den russiske forfatteren i landflyktighet, i tillegg til at han slet med spilleavhengighet, fattigdom og epilepsi. Det at han fryktet for sløvsinn og åndelig mørke, var noe han tydelig forbandt med bokens hovedperson, kalt Mysjkin. Fyrst Mysjkin er en mann som blir ansett som en idiot av sine medmennesker. Årsaken til dette er at Mysjkin er naiv og godtroende: han står alene i sin forkynnelse av kjærlighetens og medlidenhetens budskap. Han er med andre ord en person med håp og tiltro til sine medmennesker! Mysjkin er den karakteren i Dostojevskijs roman som har som oppgave å presentere en “Jesus i moderne tilstander.” Et av fyrst Mysjkins tydeligste kjennetegn i sin rolle som «moderne Jesus» er at han, som sagt, «kun» ser det gode ved sine medmennesker. Han ville gitt dem hva enn de bad ham om, og stolt på sine venner gjennom tykt og tynt. Mysjkin er en mann fylt med ubetinget kjærlighet, uten tanke på hva han tjener på godheten han utøver. Dette er noe de andre karakterene i romanen utnytter grovt, da de som oftest handler ut ifra egoistiske grunner.

selvoPPFyllende ProFetiPå denne måten ser man som leser et tydelig skille mellom idealisten og realisten gjennom Dostojevskijs persongalleri. Idealisten, som i romanen er Myskjin, handler ut ifra forståelsen av hvordan verden burde være. I dette tilfelle handler Myskjin ut ifra at verden burde være et sted fylt med nestekjærlighet og medmenneskelighet. Han setter alltids andres behov foran sine egne behov. Realistene handler, i denne romanens tilfelle, ut ifra en virkelighetsforstålse av at verden er et kaldt og egoistisk sted hvor det gjelder å skaffe seg en «størst mulig del av kaken». Disse personene i romanen er nok ikke de eneste som forstår virkeligheten ut ifra at livet, og verden for øvrig, er en konkurranse, og at alt lever i et konkurranseforhold til hverandre. Vi ser hvordan denne fokuseringen fører til «vinnere og tapere» i samfunnet og verdenssamfunnet, enten det er gjennom krig, fattigdom, eller andre former for utnyttelse.

Det er en akseptert måte å forsvare det realistiske verdenssynet ved å si at «verden bare er slik» og


HAR DU TENKT?TEKST: KRISTOffER ANDERSEN | fOTO: ThOMAS hEgNA

«det er ikke noe å gjøre med det». På denne måten kan man forsvare det at man ikke legger i en innsats for å forandre hva man anser som realistisk. Realismen har gjennom dette perspektivet noe grunnleggende «håpløst» over seg. Selv om vi ikke kan forandre den materialiserte verdens dynamikk gjennom å forandre vår forståelse av den, så kan vi i det minste forandre våre (menneskers) holdninger til verden og hverandre gjennom å innføre det idealistiske menneskesynet som det nye realistiske menneskesynet. På denne måten vil menneskeheten som art oppnå uante høyder ved å fortsette en slik uendelig prosess. Hvor vakker ville ikke verdens sosiale dimensjon blitt i sin konsekvens om vi alle hadde trodd at verden er et sted fylt med omtanke, tilgivelse, og ubetinget kjærlighet?

Kan hende Myskjin handler ut ifra en forståelse av at hva vi som lesere anser som idealisme, i grunn er et uttrykk for personens virkelighetsforståelse av hva som er realistisk i den sosiale dimensjonen? Med andre ord at Myskjins handlinger baserer seg på nestekjærlighet, fordi hans virkelighetsforstå-else fokuserer på viktigheten av tilgivelse. Han har på denne måten lagt en ny standard for hva det realistiske er for den sosiale dimensjonen. Slik forstår vi at begrepet idealisme ikke lenger ville blitt kalt for idealisme i en verden hvor alle var naive, til likhet med at naivitet ikke lenger ville vært naivitet i en verden hvor alle var naive. Slik ser vi hvordan vår virkelighetsforståelse i stor grad er sosialt konstruert, især i den sosiale dimensjonen. Slik forstår vi at realitet er noe vi skaper, og at vi undervurderer vår egen skaperkraft over det sosialt

konstruerte. Mer er nok sosialt konstruert enn vi enda forstår. Kanskje vi ikke vet om dette fordi vi ikke har vært nysgjerrige og kritiske nok? Begge disse virkelighetsforståelsene, både hva vi anser for å være idealistiske og realistiske, blir sanne i sine konsekvenser. Dette kalles for en selv-oppfyllende profeti. For en makt vi mennesker har gjennom vårt valg av virkelighetssyn! Tenk hva en forandring i vår forståelse av verden kunne hatt av betydning for forsoning, fred, menneskeverd, og nestekjærlighet. Basert på denne forståelsen blir vi nødt til å spørre oss om ikke menneskeheten trenger en kollektiv utvikling i form av toleranse, tilgivelse og nåde?

nAivitet – en dydJeg vil faktisk gå så langt og si at naivitet er en dyd. Tenk om alle hadde valgt å gjøre naive? Kants kategoriske imperativ går, kort fortalt, ut på at man kun skal handle slik at den valgte handlingen ville være representativ for en allmenngyldig lov; altså at ALLE skulle kunne gjøre den valgte handling. Man skal altså handle mot andre slik man selv ville blitt handlet mot.

For meg fremstilles naivitet som noe godt, rent og uskyldig. Kan hende har vi misforstått naivitetens vesen. Naivitet er godt i seg selv. Kanskje er det ikke naiviteten i seg selv som er negativ, men snarere det at folk utnytter naiviteten. Derfor blir naivitet sett på som en last i en del sammenhenger. Dette på tross av at det ikke fjerner problemet. Problemet er opportunistisk atferd.

Tenk om vi kunne fremheve naivitetens egenskaper. Spre dets budskap om troen på det gode. Forestill deg en verden hvor alle var naive; hvor fantastisk ville ikke den verden vært? En verden hvor alle opplever verden som et trygt sted, og handler deretter i tro på det gode og uskyldige. En verden hvor alle handler etter Mysjkins eksempel. En realitet hvor alle kunne stole på hverandre i gjensidig tillit og respekt. Dette får oss til å ville stille spørsmålet om verden desperat trenger å bli et mer troskyldig sted? Et renere sted, en vakrere verden. Jeg tror alle, og verden i sin helhet, hadde tjent mye på å leve i gjensidig troskyldighet fremfor gjensidig mistenksomhet. Hva kan vi gjøre for å forandre på dette? Vi kan alle begynne med å tro og håpe.

Avsluttende ordVi har nå sett på hvordan Dostojevskij skildrer en dypere sannhet i sitt berømte verk «Idioten», og hvordan denne romanen kan lære oss å bli mer bevisst våre ubevisste prosesser. Alt er skjult, helt til vi velger å søke. Døren lukkes opp når vi banker på. Våg å være den nysgjerrige, velg å være den søkende. Confucius sa en gang at: “The man who asks a question is a fool for a minute, the man who does not ask is a fool for life.” Bedre kan det ikke bli sagt!

Med ønske om en nestekjærlig dag,Kristoffer Andersen

28 På FornAvn med

Name: Michael J. PrinceCivil status: married, two childrenWork: Associate Professor, American Literature and Culture


På fornavn med

MichaelTEKST: ERIKA ERDOS | fOTO: DESIREE N. SKALLE

I suppose there is a certain satisfaction that comes with feeling that one has accom-plished something, but my feelings of happiness, the most intense ones, have almost always come to me in a rush. Just in the enjoyment of the contingencies of a particu-lar “now.”

20 My twenties were fun, and most of what happened in this period contributed to my dreams, and to my dreams coming true. This period gave me a career of sorts; it was the time when I felt closest to my parents and my sisters; I still have a lot of friends that I made in my twenties. I guess you could say my twen-ties made me. Okay…details.I enjoyed being a TA (teaching assistant) in college, Clark University in Worcester, MA, and that is where I got the taste for scholarship. But after I graduated the economy was in even worse shape than it is now, so with my BA in Spanish and Philosophy, and a Phi Beta Kappa key, I was running a cash register at a Store 24 (think 7-11 without beer). My mom found this ad for a sort of make-work program the University of Maine was running called “Teachers for secondary schools.” The purpose was to facilitate a career change for older professionals. We had a Vietnam Vet, the daughter of a Swedish diplomat, a boat captain, a couple of “handymen,” an ex-journalist, and—I kid you not—a farmer. (He kept me and my roommate in duck eggs and pig livers the whole while I was in the program.) I mean, here I was, a young buck who’d just been spinning his wheels for a year in a convenience store, and I was in this program with all these really interesting people. They were all former something or other, you know. So I applied and I got in, and ended up teaching at a private, Jesuit high school in Portland, ME for most of my twenties.

In college, I had a band, or series of guitar-bass-drum ensembles. “Apocalypse Cow,” “Notes from Underground,” and, the second-best band I’ve ever been in, “The Spags” (named after central Massachusetts’s favorite tourist attraction after Old Sturbridge Village). I’m still in touch with the drummers in all of those bands. We played at Ralph’s Chadwick Square Diner and Exit 13; even had a gig the day after Black Flag played at the Exit. We did all originals, I was the main song writer. Once I left Worcester, I did some coffee houses (Bill’s Coffee House and the Channel Bell were two places in Portland) and one club that had a sort of open mike thing on Tuesday’s called “Raoul’s.”

I remember my dad driving me and my junk up from Massachusetts to Maine; we ate a pizza at some strip mall joint or other, had a couple of beers, and I could just tell that the man was genuinely happy to have his boy coming back home. I ended up 20 minutes away from my last childhood home, and got wheels relatively quickly after I got a job. I had always been close to my mom, and she was apparently pretty tickled about the move back in the area. It may seem strange to read it, but when I went away to college, it was not approved of, especially by the ol’ man. Given their situation, and my situation, my father may have actually been relieved that all this money and time I spent at college was actually going to end up with a job. At any rate, I was with them and my sisters a lot at that time. Really felt a part of the family unit, maybe more so than when I was under the same roof.

I immigrated to Norway when I was almost 29, so that was a sort of capstone; I lived with the woman who became my wife and I eventually taught at the Steinerskolen i Bergen. I started that job the week after my 30th birthday, and six days after my wedding.

HAPPyness“Happiness??” Boy you don’t ask for much! I connect a lot to this word. I consider myself basically a happy person, but as I age, I wonder, just a bit, if a happy disposition is more something one is born with rather than a factor within our control. A lot of people seem to associate happiness with a sort of internal ease about things (economy, education, things going according to some kind of plan); that’s not it for me. Situations do not really contribute to happiness for me (though I do enjoy creature comforts), but people do. I feel happy in good company, with people that I trust completely and implicitly, possibly in intense conversation, but not necessarily. And I do have these people in my life. For reasons that are obviously genetically hard-wired into me, my kids make me happy, too.

I suppose there is a certain satisfaction that comes with feeling that one has accomplished something, but my feelings of happiness, the most intense ones, have almost always come to me in a rush. Just in the enjoyment of the contingencies of a particular “now.” That’s why I really enjoy travelling with someone to whom I can show things, share what I think is special about this building, this river, this painting (or even a nice café). Same with playing music together or going to concerts. [Now that I think about it, sharing the beauty and amazement I feel with something in a teaching situation really makes me happy, too] I build models and dabble in electronics, as well as music and photography, but the enjoyment of these activities seems to well up in particular special seconds, usually when I can share it with someone.

lonelynessEasy: That’s not having someone to share those moments, insights, and special things with. Solitude is great and I need a lot of it. But loneliness I experience, when I do, mostly as fear of a rejection or exclusion—or what?—those whom you sort of expect to accept what you have to offer are not interested, or are not there.

30 På FornAvn med

exAmen PeriodI have had the privilege to be a student, or to take exams as a student, in the U.S. and Norway. I loved it. Especially in Norway, where it is free. My Ameri-can education was never approved in Norway; this was before NOKUT, and this process was done piece-meal and, in my experience, fairly arbitrarily. My employer at the time urged me to get some “Norwegian papers” and this drove me back to the university. I think I was 33 when I matriculated at the Uni-versity of Bergen, and started at the start in Norway with Ex-Phil.; but I saw clearly in the pamphlet that the program, if you followed it long enough, led to a Ph.D. I think I thought that day—actually, I’m sure of it— “hey, why not get a doctorate in something?”I prepare for exams by essentially trying to encapsulate the entire course in about a half-dozen (tops) broad concepts, and then hang stuff, as exemplars, on those concepts. In the States we had papers, papers, papers; most courses I took did not even have a final exam. And when we had them, they were like 2 hours or so. In Norway everything is on this one roll of the dice. I cannot say why, but this has always appealed to me. It’s like—okay: what do I know now? I’ve had a couple of boo-boos, like an MA course exam where I had like a 38-39 degree fever, but if you consistently prepare (and not just cram during the last couple of weeks), you can express the ownership you have developed to the material. It feels like a sport to me, somehow, but a non-competitive one.

musicMy wife says I have a “love affair” with music, with playing and listening, and that is not too far off the mark. Like an affair, I am obsessed by it, I think of it all the time; I wish to be worthy of it. Music comes to me more than I come to it. That’s what it’s like. [I’m afraid this is coming out like the incoherent rant-ings of a madman.]

But I am not a “fan” of music. I don’t know a lot of bands, or what I consider to be a lot of records. My tastes in recorded music are idiosyncratic and selective. I have over a dozen Gong albums; I must have close to thirty Zappa CDs; tons of blues and Jazz (Rahsaan Roland Kirk was my principle diety during those 20s I wrote about above), but also a decent selection of (wait for it) Chet Atkins and Madonna records. And Les Paul. But, I own one (1) record by the Rolling Stones, for instance.

There are over a dozen electric guitars in my home, half a dozen amps, four synthesizers (not counting the lo-fi units I make myself), so it will come as no surprise that…

What I like best is playing music. Not songs, per se, but the actual activity, in the moment, of contributing with sound to a sound. There’s a special feeling when you’re a part of something bigger, when you (an awesome guitarist I know said it best) “get down into the music.” I’m an okay guitar player, I suppose. I’m not technically gifted (I had my left hand rebuilt after a “crushing injury” in 2003, so there’s plenty that I cannot do), and, even though I know a lot (jazz chords and the like), all I really do well is play like me. I have a band, (or they have me), and I love playing with these guys. And there’s a gaggle of others that I get together with to play all too infrequently for my taste, and these guys have this same type of relationship to music. Music makes me happy. [See above on “Happiness.”]

BooksBack in my 20s, one of my absolute favorite activities of a Saturday afternoon was to cruise the used bookshops. At work, I pop down to Sørbok just to take in the atmosphere; I’ll go to the library to get away from my desk, even though I do not really need a book. My life decisions have resulted in books being both my tools, and the object of my trade. The content of books, that is. They defi-nitely do make me happy, and I love talking about them. Lecturing is another story, though I really enjoy that, too. It’s just, it is hard to analyze something without killing it in a way. Part of what I try to get across in a lecture is that I really like this book. And I try to leave the “body” relatively undissected.Also, I read far too few new books. I am always rereading the old ones, and that really cuts into reading time.

cHildHood memoryHmm. Yes. I think I was about two and half, and it’s early morning on a week-end. I’ve been dressed, but have been left alone in the parlor with my toys. The television is off. The front door of the house (Marquis Drive in Jacksonville, FL) has three small glass windows arranged in a descending line right to left, like stairs. The sun is low enough that those three windows suggest three rays of light that traverse the space I am in. As I approach one of the rays, I see that there are a gazillion little dust particles, motes I think you call them, and these things are there, all swirling with Brownian motion, and it occurs to me that this dust stuff, this is everywhere. But, for me, there was a special magic with this sight, and being able to isolate one single speck of dust. The reason that I chose this memory (it’s boring, nothing happens) is because even as late as the 7th grade, I would still go back to that moment of wonder. I remember myself sitting in some boring study hall, or even in Math class, and suddenly finding myself back there, trying to fathom the miracle, the immense amazing miracle, of a speck of dust.

neW yeAr´s resolutionsNew Year's resolutions can be the most pedestrian statements of all. If they are "interesting," they are usually abstract, and if they are concrete, they are either boring as dust, or weird, just plain weird. As I mentioned in the office, while I may be fascinated with my llife (and I have the capacity to be


fascinated in other people's lives, too), I harbor a creeping reservation that on some level I am a pretty boring fellow. When I look back at earlier years' resolutions, I see that, with some notable exceptions, I actually do accomplish them, so what I am letting you in on is more like tactical actions that partici-pate in my longer-term strategic goals to achieve some things on planet earth before I am called back to the stars.

To make that duration as long as possible, resolution one: continue with my running regime, and maintain a responsible weight (for 2014 it was "start running and lose weight," so it is really a maintainance thing).

Resolution two: construct a low-fi synthesizer with set tones in at least a pentatonic scale, just intonation. This combines a fascination I've had for the works of Harry Partch (who constructed all of his own instruments in an older scale-form) with my newly acquired skill (resolution from 2013) to learn enough electronics to construct synthetic sound devices. I build these from "scratch." I made three in 2014, thus far. The real challenge for the new project for 2015 is in the computation of the frequencies to construct the scale (and manipulating variable resistors to achieve this).Number three: get my band to perform at least two original songs. We are a really accomplished cover band, and have been slowly but surely developing our own sound (Most of our covers sound quite different from the originals; not quite as radical as Cat Power's cover versions of songs, but we are no longer trying to deliberately sound like the link on Spotify).

Resolution four: read one new book for every book I have to reread to teach for a course. Yes, one of the curses of teaching courses based upon novels is that your yearly reading is in large measure cut out for you. Ditto with writing research articles. I'm on my 7th or 8th read-through of William S. Burroughs' Naked Lunch right now, and it is a great book, but I wouldn't mind using that psychic and cognitive energy on new and / or other stuff.

Resolution five: strengthen the good friendships I have; and intensify new ones (where appropriate).

Resolution six: forgive the trespasses of 2014; forgive mine, forgive others'.

Resolution seven: avoid obligating myself for any more future projects until the ones I have before me are done. There is so much on my plate right now, it isn't even funny. I have a book to finish writing, a journal edition to put out, and three submitted but unrevised articles / chapters to parse out before my next set of resolutions.

32 når mAnnen møter kvinnen

når mannen møter kvinnen

TEKST: OLE håVARD SELAND | fOTO: ERIcA bELLUccI


En stereotypisk mann blir ofte sett på som en litt primitiv gorilla. Han liker etter sigende å leke, løpe etter ball, og han interesserer seg for store biler. Dette er bare delvis sant. Den stereotypiske kvinnen er blondinen som vifter med hof-tene når hun går, bomgirer og kjører feil i lyskryss, men kniser lett av det, for hun er jo bare blond og søt.

Dette er ikke bare feil, det er veldig feil. Sa jeg ikke nettopp at den personen du ser, er denne personens valgte skikkelse for å møte deres syn på verden? Nei, det gjorde jeg ikke. Kvinnen er ikke egentlig slik, og har aldri vært det. Den stereotypiske kvinnen er ingen babe med høyhælte sko, trangt skjørt og digre lysekroner i ørene.

Hun er en kald, manipulerende og tilpasningsdyktig megge som tyr til alle midler for å oppnå sine mål. Det er veldig viktig å vite at bak hvert tomme blon-dineblikk skjuler det seg en veldig skarp kvinne. Menn er enklere. De ønsker bare å leke med seg selv.

Så et sted møtes de for første gang. Det kan for eksempel være på en studentaktivitetsfest der en franskmann blir kastet ut for dårlig oppførsel, men blir hentet tilbake fordi han er kledd i flere jakker når han går, enn da han kom. Det kan også være at de møtes på et annet sted;i et fly, i et tre, men det er ikke det. Øyne møtes forsiktig et par ganger. Tredje gangen går det opp for ham. Du trodde kanskje mannen var en jeger? Det er feil. Han er et bytte.

Har du sett den dypvannsfisken som har en antenne oppe på hodet som den vifter forsiktig med foran munnen sin? På enden av antennen henger et lite lys som lokker til seg småfisk. Det er en fisk som fisker, faktisk, og når en uskyldig liten småfisk kommer bort for å kikke, blir den slukt av en enorm kjeft. Det er riktig å si at småfisken, på sin side, er en jeger. En jeger som jakter på bittesmå bevegende lys i enden av en antenne i håp om det egentlig er en matbit. Mannen er en slik jeger.

Kvinnen er lik den fiskende fisken. Hun har ingen antenne på hodet, men åtet hennes er henne selv. Hun danser. Ikke for å oppnå noe, ikke for å dra noe sted, hun bare danser av ren musikkglede (liksom!) mens øynene hennes i skjul vur-derer lokalets størrelse, innhold, alle tilstedeværende menns potensiale, fluk-truter og toalettfasiliteter.

Det er derfor kvinner danser. Deres behov for kontroll dikterer at de må se seg rundt, derfor danser de og roterer yndig, mens hjernen loggfører alt av bety-dning. Det er intet annet enn dans som tillater at man står midt i et lokale og roterer uten å se ut som en idiot. Menn kan slappe av og stå tilbakelent i et mørkt hjørne, visse på at hun vil se alt likevel. Menn vil helst stå i et mørkt hjørne, for han vil stirre. Det beste stedet å stirre er i et mørkt hjørne. Eller med solbriller. Dette er fordi alle liker å late som at de ikke stirrer, og at jorda er flat som en pannekake og blir brukt som frizbee i en annen dimensjon.

Tenk på dette: Hvert menneske med solbriller er noen som ønsker å stirre ufor-styrret. Alle med solbriller vet dette, men vil alltid nekte at det er sant, for da må de stoppe sin egen solbrillebruk. Jeg er en ærlig mann og stirrer åpenlyst.

Dette er en helt fundamental forskjell på kvinner og menns oppførsel. Kvinner stirrer aldri, men ser og registrerer absolutt alt. Menn vil stirre, og gjør det åpen-lyst, men blir så oppslukt av kroppsdeler og dinglende lys i antenner at de ikke oppfatter noe som helst annet, og kunne godt tenkes å bli slukt av en diger kjeft.

Så i tillegg til å foreta tekniske analyser når hun danser, setter hun fellen, legger åtet. Det må legges til at også menn danser. Det er to grunner til dette. Det ene er at mannen, som vi vet, essensielt er en liten gutt som leker med ting, og dansen er en lek. Den andre grunnen er at det tilsynelatende er blitt nokså populært og moderne å oppføre seg som en kjønnsforvirret dumskalle uten manerer og eleganse. Det finnes riktignok regnbuemenn. Noen av dem kan danse. Noen av dem kan også legge feller, men det er bare fordi de bortsett fra kroppsfysikk og ringeklokker er kvinner i sin helhet, og det er en helt annen historie.

Så fra sitt hjørne eller henslengt ved baren, legger mannen sin egen lille hem-melig utrolige kreative plan. Eller, det vil si, han tenker gjerne at han burde lage en plan og legger en plan om det. Ofte strekker menns planer seg kun til det nivået. Imens kikker han på henne som danser og bekjemper førsteinnstinktet sitt som er å finne ut hvem hun er på facebook, fordi lyset er akkurat så svakt at ansiktet hennes er litt vanskelig å se. Rumpa, derimot, ser knall ut.

Du skal ikke undervurdere kvinnens innsats i dette. Det er tross alt hun som danser og faktisk gjør noe. Dessuten har hun jobbet mektig hardt foran speilet for å se ut som hun gjør. Hver detalj er tenkt igjennom. Klær som er forferdelig upraktiske på alle måter, men ser unektelig bra ut. Klær som fremhever linjene, klær som fremhever de riktige stedene, som klemmer akkurat nok her, og slipper løs akkurat nok der. Dufter, hår og sminken, som ikke lenger bare fremhever naturen. Den endrer naturen. Nok et eksempel der det teller hva som vises, ikke hva det er.Slik begynner nesten alle forhold; forsiktige blikk og nøyaktig kalkulerte tilfeld-igheter; varsomme fremstøt og grove fantasier. Det er liksom noe som skjer oss, og vi har lett for å glemme det faktum at vi har selv styringen og har valgt dette.

Kjærligheten og følelser; det minst pålitelige fundamentet for ethvert liv; i det legger vi vår velstand og sjebne. Videre skal vi se hvordan kjønnskampen lever sterkt som en del av parringsrituale.

“ Slik begynner nesten alle forhold - forsiktige blikk og

nøyaktig kalkulerte tilfeldigheter ”

34 Fremtidens stemmer

Hvordan er skillet mellom de unge og gamle i dag? Er det bredere enn tidligere? Hvor mye av de gamles kritikk stemmer overens med virkeligheten? Hvordan er synet på fremtiden annerledes, og hvordan ville verden sett ut om det var de unge som fikk styre? Alt som blir skrevet er egne tanker og meninger. Ta det med en klype salt.Er det slik at de eldste vet best?

Man har siden de tidligste samfunn hatt et ideal om den gamle, vise personen som visste hva som var best og hva man burde gjøre i gitte situasjoner. Det gir i bunn og grunn mening at den som har levd lengst har samlet opp mest erfaring, men passer det inn i dagens samfunn hvor all informasjonen man kan drømme om ligger tilgjengelig på nettet og hvor teknologien forandrer seg raskere enn vi kan bli kjent med den? Men over til en litt annen tanke: Hvordan ville samfunnet vi befinner oss i sett ut om de unge fikk bestemme hvordan stortingsplassene ble fordelt? Heldigvis så utførte Sentio, på vegne av Universitas og Norsk stu-dentorganisasjon (NSO), en undersøkelse som gikk ut på nettopp dette. Før du leser videre vil jeg oppfordre deg til å gjette hvilke tre partier som kommer ut på topp. Selv var jeg ganske sikker på at AP og Høyre ville komme ut høyt oppe, men jeg var relativt usikker på hvem som var det tredje partiet på lista. Da jeg leste videre ble jeg overrasket over at Miljøpartiet de grønne hadde sneket seg inn som nummer to. bak AP men foran Høyre. På landsbasis i siste stortingsvalg fikk de 2.8%, noe som er ganske så langt unna de 20% de fikk av studentene. Jeg skal passe på at ikke dette blir en altfor politisk ladet artikkel, så jeg beveger meg videre i hovedtemaet.Nå har det seg slik at studenter ikke er representativt for de unge i Norge, ei heller er de alle unge, men med en snittalder på rundt 25 år så vil jeg si at studentene må kunne kalles den nye generasjonen. Faktumet at så

mange studenter ville stemt på et parti som ikke har så alt for mange meninger foruten miljø viser til at man har et kritisk blikk på fremtiden, og at man har den oppfatningen at noe må forandres. Det har seg slik at vi befinner oss i en tidsalder hvor vi møter på problemer vi ikke har stått ovenfor tidligere. Som, for eksempel, det udiskutable faktum at det eksisterer menneskeskapt forurensning (og ganske mye av den) er en av de sakene som resonnerer hos den snart tiltredene generasjonen, og det med god grunn. Det er nemlig vi som skal ta over denne kloden. Det er jo litt klisjé sagt, men det er nå en gang slik at av de gamle og unge så er de vi unge som skal være her lengst. Derfor er det kanskje ikke så rart at mange er tilbøyelige til å stemme på noen som setter slike problemer på dagsordenen. Som unge er man mer tilbøyelig til å tenke utenfor boksen og finne nye løsninger, og det er det jeg tror vi kan trenge i dag. Og jeg vil jo også mene det at våre meninger er av stor viktighet, siden vi etter hvert skal ta over. Jeg mener så klart ikke at man skal kaste de gamle ut av viktige posisjoner, men at de unge skal få flere talerør å benytte seg av for å påvirke hvordan samfunnet styres. Flere forumer hvor vi kan kommunisere frem hva vi ønsker ut av fremtiden. Det er jo fullt mulig å melde seg inn i partier eller andre interesseorganisasjoner, men jeg savner en kommunikasjonskanal som ikke krever politisk tilhørighet, men som i stedet tar for seg enkeltsaker.For å forsøke å få en form for avslutning på denne artikkelen, så skal jeg forsøke meg på en konklusjon: Det vil alltid være slik at den unge generasjonen ønsker forandringer. Det ligger i dens natur å gå imot den eldre garde. Jeg tror det, at om de unge hadde flere muligheter til å påvirke samfunnet ville ikke denne evig runddansen av tese-antitese-syntese vært like brå som den nå er. Det er ingen umulighet. We have the technology.

fREMTIDENS STEMMERTEKST: SIgVE gJERMUNDbO | fOTO: ERIcA bELLUccI


The Nutcracker

After 3 months rehearsing and spending countless hours in the dance studio, the first notes of Tchaikovsky are heard, the huge curtain opens and gradually

the stage lights up showing the crowd the beginning of The Nutcracker.

This ballet is a really famous one, primarily performed during the Christmas season by many ballet companies. The first scene of the Nutcracker takes place at Clara’s home – her parents hosting a grand reception for the Christmas Eve. On stage many well-dressed guests could be seen dancing around the Christmas tree – I was one of them; wearing the most beautiful dress I have ever seen. Some children are also there dancing and waiting for the Christmas presents.

The scene that follows reveals the main characters: Clara, her little brother Fritz, their parents, the nurse, Drosselmeyer and later in the ballet the Sugar Plum Fairy and the Prince. Drosselmeyer is the mysterious magician-like figure in this ballet. He is the one who gives the Nutcracker to Clara. After a beautiful dance performed by Clara with the Nutcracker in her hands it is time for the guests to say good-bye and for her to go to sleep. Shortly before midnight she gets up to see her Nutcracker: and there comes the moment when the magic of Christmas shows up.

The decor of the house flies away and gives way to another world full of magic: Clara’s Nutcracker gets metamorphosed into a real prince. After the

mice King stunned the Nutcracker, Clara knocks the King out while he had his back turned. And all this is performed by hundreds of souls in love with dancing, from age 4 until 80. Each of them giving everything and enjoying every second of the performance. Frighten but excited little children are dancing and smiling to their parents while we all feel the beat of our hearts louder than ever.

The Kingdom of Sweets ruled by the Sugar Plum Fairy is now unrevealing before our eyes. The light show is magic. It takes your eyes and your heart deep into a land of wonders and fantastic happenings. The Nutcracker recounts for The Sugar Plum Fairy how he had been saved by Clara from the Mouse King and had been transformed back into a Prince! In honor of the young heroine, a celebration of sweets from around the world is produced: chocolate from Spain – I was really proud to be one of the three Spanish dancers; coffee from Arabia; and tea from China. We all dance for their amusement; candy canes from Russia; Danish shepherdesses perform on their flutes; a string of beautiful flowers perform a waltz.

To conclude the night, the Sugar Plum Fairy and her Cavalier perform a dance. It was really so beautiful to watch them dancing and it is also one of the most important parts of the ballet. A final waltz is performed by all the sweets, after which Clara and the Prince are crowned rulers of the Land of Sweets. After this wonderful dream, Clara wakes up under the Christmas tree with a Nutcracker in her arms and the curtain falls.

During the two performances I had with all the ballet students of Sharron’s Dance studio at Kilden, I felt as Clara does in the ballet. I felt as being in a dream. It was almost as if I woke up after a very long sleep as my last ballet performance was three years ago. It was so delightful to be on stage almost all the time with the corps de ballet and as a Spanish dancer dancing with a fan and a beautiful costume. Of course this is not the same as having one of the main roles – I had the main role in my previous ballet performance so I can compare it. But when I arrived in Norway I really did not expected to do a ballet show, and even less to be part of a beautiful show like that. I do believe that the Nutcracker will remain the most beautiful memory that I had here in Norway. Dancing is love!

TEKST: OPhéLIE TENEAU | fOTO: NINI TRAN

36 mArit lArsen konsert

fredag 23. januar holdt Marit Larsen med band en fantastisk konsert i Kilden. Tidligere på dagen tok hun seg tid til å møte Unikum: Til en uformell og inspirerende samtale om musikk, formidling og livet. Om hvordan musikk bidrar til å sette farge på og skape følelser i tilværelsen vår.

Det er fredag formiddag. Ute er det surt. Heldigvis sitter vi inne, i foajeen til Kilden, noen små timer før det braker løs. Skjermet fra vind og vær trer vi inn i vår egen lille verden for en stund. Marit Larsen skal spille konsert i Kristiansand for første gang på tre år. Og innimellom lydsjekk, kaffe og stemmeprøver møter hun oss. Det viser seg å bli en veldig fin samtale.

sPilleglede – sted For stedHun hilser på oss med kaffekoppen i hånda, smilende. Det er ikke vanskelig å se at Marit gleder seg til kvelden. «Hver morgen går jeg inn i salen vi skal spille i og tar inn rommet. Alene. Det er så deilig å stå på en tom scene i et tomt lokale å se for seg hvordan det skal bli!», forteller hun drømmende. Det er tydelig at hver konsert er unik for Lørenskog-jenta som i dag spiller sin sjette konsert så langt. Den folkekjære artisten er nå aktuell med sitt fjerde studioalbum, «When the Morning Comes», og er nå klar for å leve turnélivet til september, med noen pauser. «Det er viktig at man ikke får sånn samlebåndsfølelse. I dag er vi i Kristiansand og det ligger et skip utenfor», fortsetter hun, med smilende latter.

Marit gleder seg å spille for det sørlandske publikum: «Kilden er et fantastisk bygg, et fint rom, med god akustikk. Det er gøy å spille musikk der. Det oppleves som et blankt ark. Det er ganske sterilt der inne. Vi kan gjøre rommet til vårt eget, og det er veldig fint egentlig».

Marit Larsen er kjent for å vekke følelser til live med musikken sin. Hun

formidler – en kunst som er vanskelig uten et godt band. Med seg på scenen har hun flere anerkjente musikere som bevisst og helhjertet har jobbet frem et uttrykk. «Bandet og jeg har det så godt sammen på scenen nå», forklarer hun. «Vi venter på når vi kan få spille sammen. Det er så mye energi der. Vi har en kollektiv opplevelse om at vi formilder noe vi synes er viktig. Vi har brukt lang tid på å sette det sammen og finne et band som kan formidle plata riktig. Det er viktig at de kjenner eierskap til musikken», fremholder hun.

en ny stArtSiden fjerdealbumet kom ut i høst har hun høstet lovord og ros fra anmeldere så vel som publikum. Et album om oppvåkning, om en ny start, om å forstå alt når tiden er inne. Hovedbudskapet oppsummeres fint i tittelsporet. «Det er en låt jeg opplevde at jeg skrev mest til meg selv», forklarer hun ettertenksomt. «Jeg prøver å skrive låter jeg synes mangler. Denne handler om oppvåkning. Å begynne, igjen og igjen. Det er fint å forstå at den restarten vi trenger i livet vårt. Folk skifter jobb, vi flytter - vi har alle de mulighetene, vi må bare gripe de», fortsetter hun. «Jeg veldig glad i den låta. Jeg jobbet lenge med den, og skjønte at den manglet. En uke før plata var innspilt så bare ramlet den ned.»

Og på mange måter er hele plata en ny start for Marit Larsen. Hun har produsert et album selv, for første gang. Og det er spilt inn i Nashville. I tillegg har hun samarbeidet med flere låtskrivere på alle låtene: «Jeg har følt det å skrive låter som veldig privat og har ikke villet slippe noen inn på en god stund – men nå

Formidlingskunsten–et varmt møte med Marit Larsen


gjorde jeg det. Da var det viktig å ta regi, og ta ansvaret og ikke ligge bak noen. Det har vært en givende prosess å observere andres kreative prosesser. Nå har jeg heldigvis funnet en kjerne som er så tydelig at folk hører godt at det er meg uansett», forteller hun.

I kveld skal kjernen, signaturlyden av Marit Larsen få vist seg frem i Kilden. Sammen med bandet skal hun fylle salen med spilleglede. De skal sammen formidle låter fra Marit Larsens solokatalog; en katalog med mange fortellinger. En katalog som er vitnesbyrd om en Marit Larsen til ulike tider. I ulike situasjoner. En Marit Larsen som skriver om alle tema, nesten.

låtskriving og Formidling – loJAlitetskontrAkten med PuBlikum«Jeg skriver sanger når jeg føler noe sterkt, men de mest private holder jeg for meg selv. De gir jeg ikke ut. Noen låter er såre for meg. Jeg skrev «Under the Surface» som 19-åring. Den handler om ekte mennesker, om meg og kjæresten min på den tiden. Da var jeg ung, usikker, rådvill og hadde så dårlig selvtillit. Jeg var så utrolig redd for å miste han – det var så ektefølt, men så slo det så an at jeg har måttet synge den siden», forteller hun ivrig. «Nå er det kult å kjenne at hun 19 år gamle meg var så modig, det er rått jeg skrev teksten, men så er det utfordrende å bli minnet på den følelsen hver kveld på jobb, ler hun».

Det kan likevel ikke alltid være lett å gå vekk fra det private som folkekjær artist og låtskriver. Som en som har vært i bransjen og offentligheten fra barnsben av. Kanskje er god formidling avhengig av en viss nærhet? Marit sier selv hun er bevisst denne tosidigheten: «Det er når jeg føler meg mest privat i det jeg formidler at jeg knytter meg sterkest til lytterne mine. Det blir en slags lojalitets-kontrakt mellom meg og dem. Men nå er jeg eldre og klarer å velge mer hva jeg vil dele. Det er rart at jo mer spesifikk jeg er, jo mer allment blir det. Hvordan henger det på grep? Vi er like, ass!» sier hun smilende.

Behovet for formidling og berøring ligger som en essens i hele Marit Larsens katalog. Hun tror ikke det er mulig å skrive et album uten temaet kjærlighet. Og hun forstår at som formidler har hun mulighet til å være en trøst for andre.

når det kreAtive Blir til trøst«Det å skjønne at man ikke er alene. Det er så godt, så viktig for oss» fremholder hun. Engasjert. Det er tydelig at musikken er en viktig formidlingsarena for Marit Larsen. Likevel har det skjedd en utvikling i fortelleren fra hennes første soloplate til nå. Målet er ikke å nå ut til alle, men til de som treffes av musikken. Som lar seg berøre: «På den første soloplata trengte jeg et sannhetsvitne, jeg hadde behov for å vise hvem jeg var. Jeg ville bli likt. Det har jeg dreid vekk i fra, men jeg følte også fortellerformen på de neste skivene ble mer indirekte. Nå er jeg tilbake mer direkte, men med troen på at musikken min finner lytterne sine.

En musikk som påvirkes av et levd liv i rampelyset. Et liv uten referansepunkter, et liv med store kontraster, et liv til tider preget av rotløshet. Det er ikke mange månedene siden artistkollega Lene Marlin bidro med sin historie til å skape åpenhet om psykisk helse. En erfaring også Marit Larsen delvis kan kjenne seg igjen i: «Det å bli evaluert og observert i offentligheten siden jeg har vært barn har påvirket meg mer enn jeg har vært klar over. Det å ha en jobb som mange ser på som privilegert har vært noe som har plaget meg i perioder når jeg ikke har hatt det godt som menneske. Da kan det være ganske tungt. Et i-landskom-pleks.»

Heldigvis kan også slike erfaringer gjøre byrder mindre tunge å bære. Musikken setter levd liv i bevegelse, og kan gi trøst: «Vi har et ansvar i å være med på å ufarliggjøre det. Å vise våre sanne ansikter. Vi er nødt til å slutte å pynte oss så for hverandre. Vi er nødt til å ha forståelse for at alle mennesker har det tungt til tider. Noen svinger mer enn andre, men vi har alle våre greier, ass. Vi er flinke til å akseptere andre som har det trøblete, kanskje mer enn oss selv?», forteller hun avslutningsvis før hun reiser seg.

«Åh, så deilig å få snakke om noe ordentlig! Kjempefint, takk!» Sier hun, og vi vandrer videre for å ta bilder.

Troen på å berøre, formidle, å skape ligger som et varmt og lunt teppe i Kilden denne dagen. Og på kvelden skal hun på troverdig vis formidle sine gamle historier som om hun aldri har gjort annet. Og hun skal takke oss for praten, for ordene. For at vi formidlet henne.

Formidlingskunsten–et varmt møte med Marit Larsen

TEKST: MARIT bJøRNSKAU gRIMSRUD | fOTO: DESIREé N. SKALLE

38 ksi BAsketBAll

founded in 1989, Kristiansand Studentidrettslag (KSI)

is a sport association for students on the Kristiansand campus

sPort getting more And more recognition in norWAy?It struck me many times when walking through UIAs library to see numerous students browsing the NBA’s official website or basketball related info, and to run into young Norwegians interested in basketball. There is a strange contrast between the level of interest among students and the importance of basketball in Norway, in general. We can observe a significantly bigger interest in this sport in the neighboring countries, where you can easily find basketball teams for every level of performance and age. Ran by Tor Håkon Rønning and Freddy Tveit, KSI basketball has a growing amount of members and it´s leaders are confident that the trend will keep on growing :“it looks like there are more and more people that start following basketball and watch NBA and world cup games, which is positive. I think it will definitively have a positive impact about the amount of people willing to join us after a while, although it will take time” answered Tor when asked about his view on the subject. “It depends also on whether people can find a basketball association to join: in Norway it can be very hard to find a team to play with if you live away from largest cities”

trAining sessions oPen to AllDespite not playing league games which is costly and hard to get financial support for, Tor, along with the other core members, tries to organize games with local teams in the region, in addition to taking part in various tournaments, including students ones: “during fall we have been at the Bergen Challenge and we will join the Student Games in Trondheim as well as the Pirates Cup here in

Kristiansand”, he adds. Getting an equal amount of women and men is also one of KSI Basketball’s main objectives: “Our goal is to be able to get both a men and a women squad and compete in both tournamentsThe training sessions take place on Tuesdays between 18:00 and 20:00 and on Sundays between 16:00 and 18:00, as a core of friends and regular players wait for you at Spicheren and organize these sessions with some customized exercises depending on the amount of players. The coach for training sessions: Freddy Tveit has been one of Ksi Basketball regulars for a while and is now in charge of training sessions. These training sessions are open to both women and men, students or not, experienced or not, so feel free to join them and make basketball at UiA and in Norway bigger!

International students are also welcome to join as they have throughout the past years been quite active with KSI Basketball and bring diversity to this nice bunch of people, so if you’re a new international student and like basketball, you are wholeheartedly welcome, as Tor says: “International students are very important to us. Basketball is a small sport in Norway and in order to be able to reach both the right level and the right amount of people at training sessions, we usually have quite a lotof them, which helps a lot. The amount varies a lot from one year to another, but about a third of the team is usually made of exchange students”

You can find more information on www.ksisport.no/aktiviteter/basketball/ or ask to join the “KSI basketball” facebook page.

TEKST & fOTO: REMy ThIROT

KSI BaSKetBall


Another year of record breaking transfer fees and exploding wages has gone by, and it looks like the trend has become all about foreign ownership, naming rights selling etc. more than maintaining the legacy of a club and being proud of it.

You will understand that I refer to football mostly, as it is hard to think of collective sports in Europe without having the round ball coming to mind.The evolution of sports business affects other sports such as rugby, but football can undoubtedly be used as the best example of this transformation.

everytHing HAs A Price in euroPeAn sPortsI am not going to question whether or not footballers are overpaid and too much money is involved in sports in general, mostly when I’m one of these people who paid 70£ to attend a game and the same amount to have a league’s logos on my shirt’s sleeves. The market adapted itself to what people are willing to invest in it and it is no wonder it became attractive for investors, sponsors, shareholders, etc.

sHould it Be A reAson For cluBs to give uP on tHeir legAcy?Selling a stadium’s name to sponsors is not something new and 2014 is no difference when it comes to this, but it was one more year where the financial weight overcame the importance of club’s pride itself a bit more. I see fewer and fewer players who show allegiance to a same team their whole career, and can we really blame them?

WWHAt does A “cluB” meAn noWAdAys? In November, one of the biggest football clubs in European history removed a cross from its logo to please investors from Dubai. Florentino Perez, their president, was quoted saying that “this agreement will help the club conquering the hearts of followers in the United Arab Emirates” (their hearts and not their pockets, of course). The most alarming fact to me is that such happenings are barely minor news, just like when in the same week Thierry Henry, one of the best football players of the decade, played his last professional game and even French newspapers are all about more fancy subjects that attract the reader rather than a retired legend of the game.

But not necessArily in nortH AmericADespite having always been skeptical about the whole sports system In North America, from its global excessiveness to its never-ending TV commercial breaks, I gradually think more and more that the way it’s organized between franchises is way more competitive and interesting, as a club cannot rely only on money.

nBALet’s take the example of the National Basketball Association (NBA), in which there is no such thing as buying players but only swap deals and draft

system. Adding these to a soft salary cap, the richest teams cannot use their excess of wealth to attract the best players and therefore need to focus on smart picks of players, specific styles of coaching. The team spirit is also very important and it is not a surprise when the reigning champions, the San Antonio Spurs are relying on a core of three players that have been playing together for the very same team since 2002 as well as a coach that has been there for close to 20 years. To sum it up very quickly, the NBA has 30 teams called franchises that are owned by owners and co-owners in very close relation with the NBA itself, and can only get new players through deals with other teams or through a yearly draft of college players and players from abroad.

FinAnciAl FAir PlAy? Of course such a system could never apply to Europe where we have thousands of more or less professional teams, but I just thought this was something to think about: the so called Financial Fair Play regulations that we have in European football are almost powerless against the richest clubs, partly because they benefit to the highest football instances. It seems then that there is no coming back to football being a sport where a club could become great thanks to its culture and its team spirit more than through huge spending of money.

are European sports losing their soul?TEKST: REMy ThIROT | ILLUSTRASJON: ERIcA bELLUccI

unikum februar 2015

Documents